Jeg trenger ikke lenger å høre på «alt». Og gidder ikke heller. Men disse ti fra det store utland hører jeg på med stor glede. Anbefales!
Big Thief «Dragon New Warm Mountain I Believe In You» (4AD/Playground)
I 2016 albumdebuterte Big Thief med «Masterpiece». Drøye fem år og fire album seinere har bandet lagd det som fort kan bli stående som deres mesterverk. Et 80 minutter langt dobbeltalbum med 20 låter, der de aller helst utforsker (akustisk og) varm lavmælt organisk folk og americana. men heller ikke kvier seg for å hive seg ut i frenetisk gitardrevet indie, forsiktig electronica eller leken psykedelia. Filosofien med å inkludere og ekspandere heller enn å begrense og stramme inn, setter også sitt preg på låtene som i all sin variasjon skaper en fortryllende helhet.
Black Country, New Road «Ants From Up There» (Ninja Tunes/Playground)
Septetten fra London gjorde braksuksess med albumdebuten i fjor, og jammen om de ikke fulgte opp med nok en fulltreffer allerede i år! Det engelske bandet med røtter i postpønk og folk klarer som få andre å skrive gode låter som kombinerer det storslåtte med det jordnære, det stillferdig vare med det oppløftende energiske, samtidig som de med stor autoritet beveger seg nærmest sømløst over sjangergrensene.
Fontaines D.C. «Skinty Fia» (Partisan Records)
Fem år etter starten har det irske bandet med base i London markert seg som et av rockens mest lovende. Årets album «Skinty Fia» er deres tredje og innfrir definitivt alle forventninger man måtte ha hatt på forhånd. De fargelegger musikken sin med bredere pensler, og den (rå)energiske indie-pønken som preget tidlig Fontaines D.C. har her fått et mer dvelende og mørkere postpønk-uttrykk. Tekstene handler i stor grad om det å være irsk i England, med refleksjoner rundt utenforskap, trakassering og hjemlengsel, formidlet gjennom sterke melodier som balanserer perfekt mellom melankoli og mer konfronterende og sinte stemninger. Og hele veien murrer den irske lidenskapen like under overflaten.
Horace Andy «Midnight Rocker» (On U-Sound)
Den London-bosatte jaimacaneren er for mange best kjent for vokale bidrag til Massive Attack, men kan også se tilbake på over fem tiår på egen hånd i dub-reggaens tjeneste. Spørs likevel om 71-åringen noen ganger har kommet mer til sin rett enn på «Midnight Rocker». Den Adrian Sherwood-produserte samlingen består av seks nye og fire nyinnspillinger av både egne og andres låter, heriblant hans egne 1978-klassiker «This Must Be Hell» og Massive Attacks «Safe From Harm›. Men uansett utgangspunkt fyller Horace Andys karakteristiske vibrato rillene med dub og mykt svingende reggae som oser av gode vibber.
Cass McCombs «Heartmind» (ANTI/Playground)
Den amerikanske artisten har lenge ligget i vannskorpa, som en kritikeryndling og kultartist, men uten å nå helt ut til de store massene. Mye av grunnen til dette finner vi sikkert i at McCombs alltid har nektet å la seg sette i bås. Du vet aldri hvor du har ham, og singer/songwriteren virker like hjemme i americana og folk som psykedelia, kunstpop og eksperimentelle jammer.Det gjelder til dels også årets «Heartmind», hvor han både byr på vidunderlige melodiøse perler og mer komplekse strukturer. Og hvor tekstene med utgangspunkt i tapet av venner rommer de fleste menneskelige aspekter, i velpassende litterær form.
Angel Olsen «Big Time» (Jagjaguar/Playground)
Hun sikter sikkert til noe helt annet med tittelen, men «Big Time» byr på sjeldent store øyeblikk for lytteren. På sitt sjette album har Olsen nærmet seg countrysjangeren, men får også plass til folk, singer/songwriter og indie innenfor det elastiske rammeverket. Det sikrer et variert uttrykk der gitarer, lapsteel og tangenter får selskap av blåsere og strykere, mens Olsens flotte stemme vibrerer av følelser og forgyller albumets nesten uten unntak vakre og emosjonelle låter. Takk også til Jonathan Wilson for en helstøpt produksjon!
Les også: Tidvis stort (konsertanmeldelse)
Rosalia «Motomami» (Columbia/Sony Music)
Katalanske Rosalia fikk sitt gjennombrudd med andrealbumet «El Mal Querer» i 2018, og har siden etablert seg som et forfriskende pust, der hun parrer flamenco med moderne pop og elementer fra elektronisk musikk. På årets «Motomami» fortsetter 29-årige Rosalia Vila Tobella utviklingen og utvider sin musikalske miks med r&b, salsa, reggaeton og andre rytmiske stilarter, mens hun eksperimenterer lekent med diverse lydeffekter og kontrasterer med brå kast som også inkluderer vare popballader. Rosalia har det aller meste!
The Smile «A Light For Attracting Attention» (XL/Playground)
Det nye prosjektet til Thom Yorke og hans Radiohead-kompis Johnny Greenwood samt jazztrommis Tom Skinner er vel i dag det nærmeste du kommer Radiohead. Innimellom kan Yorke & Co bli litt for intrikate og ambisiøse for sitt eget beste, men for det aller meste oppleves dette som besnærende og utfordrende artrock som alltid vil det lille ekstra. Og med elementer fra såvel jazz og pønk som sonisk støy er det lett å la seg rive med og bli værende i dette fascinerende universet.
Taylor Swift «Midnights» (Republic/Universal)
Da albumet kom tidligere I høst ble det elsket av platekjøperne, hyllet av amerikanske og britiske kritikere… og slaktet av noen norske kritikere. I denne debatten stiller jeg meg helt klart på utlendingenes side, for selv om den ikke når helt opp til 2020-albumene «Folklore» og «Evermore» er dette fortsatt mer enn godt nok. På Jack Antonoff-produserte «Midnights» beveger hun seg mer i retning melodisk elektropop, og med dette som base skaper Swift en stemning som vokser og kler natta med fengslende synther som groover og med finstemte detaljer effektivt bygger opp under hennes lagvise og suggererende vokal.
Weyes Blood «And In Darkness, Hearts Aglow» (Sub Pop/Playground)
En av favorittplatene mine fra 2019 var Weyes Blood «Titanic Rising». Nå er hun klar med oppfølgeren, og Natalie Mering (som hun heter) skuffer ikke. «And in the Darkness, Hearts Aglow» byr på melodiøst vakre sanger med en mørk og angstfylt undertone, der synther, pianoer og strykere forsterker den skjebnesmettede stemningen. 1970-tallets vestkystske folkpopscene er ofte blitt brukt som en referanse til Weyes Bloods musikk, mens hennes vokale kontroll og lekne frasering kan framkalle assosiasjoner til Joni Mitchell. Men aldri så mye at det skygger for Mering, til det er hennes låter altfor fengende og fascinerende.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets norske album 2022
Les også: Årets svenske album 2022
Les også: Årets internasjonale album 2021
