Robert Plant & Alison Krauss, Nick Cave og The Weather Station er tre plater som har forgyllet 2021. Her er noen album jeg har hatt stor glede av i året som har gått. De er ikke rangert, og presenteres derfor i alfabetisk rekkefølge.
(Og: egentlig hadde jeg tenkt ti album. Så la jeg på bilder og oppdaget at jeg hadde skrevet tekst til elleve. Jaja…)
Adele «30» (Sony Music)
Med sine to album «21» og «25» etablerte Adele seg som 2010-tallets mest frangangsrike utøver av klassisk popsoul. Med «30» legger hun en ny alen til sin vekst. Skilsmissen hun gjennomgikk i 2019 har gitt næring til musikk som graver dypere og blir nærere, uten at hun av den grunn forlater sitt utgangspunkt i melodiøst velklingende musikk. Hun klarer den vanskelige balansegangen mellom det lett tilgjengelige og det dypt personlige på en utmerket måte, samtidig som stemmen hennes rydder all eventuell tvil av veien.
Tori Amos «Ocean To Ocean» (Universal Music)
Pandemien har gitt oss noen korona-album. Få har vært så vellykkede som det Tori Amos slapp tidligere i høst. Hennes 16. studioalbum siden debuten (for nesten nøyaktig 30 år siden) tar utgangspunkt i egne opplevelser/følelser og innsendte rapporter fra fans om hva koronaen har gjort med oss, som Amos deretter har tonesatt på sin høyst personlige måte. Med pianoet sentralt i lydbildet utforsker hun koronaens effekt på tilværelsen, og kommer ut med et helstøpt dokument med rom både for det såre og vakre.
Courtney Barnett «Things Take Time, Take Time» (Marathon Artists)
Som Amos har også Barnett benyttet den påtvugne pandemipausen konstruktivt. Men hennes tilnærming har vært en litt annen. Etter intensiv jobbing i flere år, ga pandemien henne et lite pustehull. Og forskanset hjemme i Melbourne i Australia kunne hun reflektere og bearbeide samlivsbrudd og andre personlige temaer, samtidig som hun kunne heve blikket og ta inn omgivelsene. Det har resultert i et album av det litt sjarmerende hjemmesnekrede slaget, upretensiøst og løst i kantene, og med tekster og melodier som bærer Barnetts identitet og styrke som låtskriver og artist.
Nick Cave & Warren Ellis «Carnage» (Goliath Enterprises Limitied)
I over 20 år har Warren Ellis vært en av Nick Caves mest trofaste våpendragere. Som medlem av The Bad Seeds, i Caves sideprosjekt Grinderman og som samarbeidspartner på diverse andre prosjekt. Nå har duoen tatt samarbeidet enda et hakk videre, på et album som rommer klassisk Cave-desperasjon og nydelige sørgeballader om hvert annet. Og der Ellis effektivt skaper og bygger opp et lydbilde som kler Caves mørke vokal.
Apropos Ellis, la oss også minne på om at han i år også har samarbeidet med Marianne Faithfull, på hennes album «She Walks in Beauty». Til å anbefale, den også!
Japanese Breakfast «Jubilee» (Dead Oceans)
Bak navnet Japanese Breakfast skjuler seg koreansk-amerikanske Michelle Zauner, som foruten musikk også regisserer videoer, skriver musikk til dataspill og gir ut bøker. «Jubilee» er hennes tredje som Japanese Breakfast, og den beste hittil. Elegant, detaljrik og melodiøs indiepop, med en rik og velklingende produksjon. Sammenliknet med de to tidligere Japanese-albumene er denne mer strømlinjeformet og lysere til sinns, men fortsatt med så mye å bite i og med så mye substans at utviklingen i retning «lettere tilgjengelig» her bare er ment positivt.
Arlo Parks «Collapsed In Sunbeams» (Transgressive/PIAS)
Den 20-årige London-kvinnen må karakteriseres som årets britiske stjerneskudd. Forhåndshypet på grunn av et par singler og EPer i 2019, og hyllet etter debutalbumet tidlig i år. Albumet sikret henne dessuten den gjeve Mercury Music Prize, og det er lett å skjønne hvorfor. Hennes soulpop byr på en viss nostalgisk lengsel, med triphop og litt jazza feel i bunn, men lydbildet er uansett så oppdatert at albumet framstår som et lydspor til en ung kvinnes liv i dagens London. Som i samsvar med albumtittelen byr på hverdagslige skildringer som ved mer enn en anledning ender i mørke og turbulens, troverdig framført av Parks.
Robert Plant & Alison Krauss «Raise the Roof» (Rounder Records)
Fjorten år etter suksessen med «Raisin’ Sand» kommer Plant og Krauss endelig med oppfølgeren. Som forrige gang graver de etter gamle perler som de gjør sin personlige tolkning av. Alltid like stilsikkert, alltid like smakfullt – og hele veien framført med en musikalsk innlevelse som når hele veien fram. Plant og Krauss kler hverandre, enten de nå synger sammen eller lar kontrastene i deres stemmer og tilnærming regjere. Fallhøyden etter «Raisin Sand» var stor, men «Raise the Roof» er like god som vi hadde lov til å håpe.
Lana del Rey «Chemtrails over the Country Club» (Interscope/Universal Music)
Lana del Rey ga for sikkerhets skyld ut to album I løpet av 2021. Høstens album «Blue banisters» har jeg så vidt hørt, men vårens «Chemtrails over the Country Club» har jeg til gjengjeld spilt en hel del. For selv etter ti år er jeg fortsatt like fascinert av Lana del Reys univers, der pastellfarget glamour møter mørke og i bedagelig tempo skaper noe med helt egen identitet. På «Chemtrails» har del Rey for øvrig tatt bilen ut fra L.A. og dratt ut på landet, der hun har flørtet med og integrert litt vise/folkpop og americana i sitt personlige univers.
The War On Drugs «I Don’t Live Here Anymore» (Warner Music)
Til vinteren spiller The War On Drugs tre konserter I Oslo Spektrum. Da blir det sikkert anledning til å krabbe enda lenger inn i Adam Granduciels soniske verden, der det pompøst drømmeaktige og psykedeliske omfavner lytteren på alle kanter. Årets album er det femte med The War On Drugs, men er ikke min personlige favoritt. Innimellom kan det bli for mye av det gode, mens Granduciels visjoner kan framstå som litt uklare. Men aldri mer enn at det fortsatt er herlig å klive inn i og fortape seg i War On Drugs-universet.
Weather Station «Ignorance» (Fat Possum Records)
Jeg har valgt å ikke rangere platene jeg skriver om her, men hadde jeg gjort det ville Weather Stations siste vært en sterk kandidat til «Årets plate». På sin nye har WS-sjef Tamara Lindeman forlatt det lett spartanske og i stedet omfavnet et mer ekspansivt banduttrykk.
Det gjør spennvidden større, men enten hun synger om fortvilelse, sinne eller håp, så gjør hun det hele veien med stor autoritet. Og selv om låtene byr på en skjør melodiøsitet som er lett å gripe allerede på første forsøk, byr «Ignorance» også på så mange lag og detaljer at plata får et sterkere skinn for hver gjennomspilling.
Wolf Alice «Blue Weekend» (Dirty Hit Records)
Det går langt om lenge mellom nye britiske band som forankret i rock gjør seg positivt bemerket. Men noen fins det selvsagt, slik som Wolf Alice. De er nå kommet fram til sin tredje langspiller, der «større» kanskje kan være et ord å oppsummere plata med. For ikke bare klatrer de på popularitetsstigen, de har også anlagt en større sound der trad britisk 80/90-tallsrock glir sammen med moderne indiepop. Gitarer deler broderlig plass med elektronica, mens vokalist Ellie Rowsell med stor autoritet oppsøker både det drømmeaktige og såre.
Disse ti (eh… elleve) plukket jeg altså ut når denne oppsummeringa skulle skrives. På en annen dag kunne sikkert noen av platene her bli skiftet ut med noen andre. Slik som eksempelvis:
John Grant «Boy of Michigan», Mdou Moctar «Afrique Victime», Damon Albarn «The Nearer The Fountain, More Pure The Stream Flows», Low «Hey What», Marianne Faithfull ««She Walks in Beauty» og St. Vincent «The Nowhere Inn». Og så videre.
Av Leif Gjerstad
