To «unge» kvinner kom med to av årets desiderte høydepunkter, men den store positive overraskelsen var kanskje likevel en «gammel grinebiter» fra den irske øya. Her er ti plater fra den store verden som jeg med glede anbefaler!
Platene er ikke innbyrdes rangert, men presentert i alfabetisk rekkefølge.
Lily Allen «West End Girl»
Hennes første album på sju år ble et like kraftfullt som utfordrende comeback. Her utleveres skuespiller-eksen nådeløst, og får i hiten «Pussy Palace» den lite ærefulle karakteristikken «Sex addict». Med et slikt emosjonelt hevnbegjær som utgangspunkt kunne musikken fort blitt klaustrofobisk, men den 40-årige London-kvinnen klarer kunststykket å bruke sin fortvilelse til å meisle ut like varierte som fengende popperler. «West End Girl» er blitt et brutalt ærlig album som vil finne sin naturlige plass blant klassiske skilsmissealbum.
Big Thief «Double Infinity»
Siden forrige album i 2022 har både vokalist og låtskriver Adrienne Denker og gitarist Buck Meek prøvd solovingene, samtidig som bandet er blitt redusert til en trio etter bassistens avhopp. På årets album har de derfor trukket inn en del «gjestemusikere» til en seanse der de ni låtene bobler over av kreative ideer, mens musikken flyter vakkert framover i Big Thiefs sømløse grenseland mellom folk og indie. Med Denkers inderlige vokal og personlige refleksjoner i tillegg, sys det hele sammen til nok et storveis Big Thief-album.
Cass mcCombs «Interior Live Oak»
Den amerikanske singer/songwriteren har en solid katalog å vise til, men muligens er hans 11. studioalbum også hans aller beste? På «Interior Live Oak» byr 48-åringen fra California oss en dobbel med 16 låter og spilletid på 74 minutter. Med en slags lo-fi indie-feel slentrer han framover, i et besnærende lavmælt landskap som beveger seg sømløst mellom det akustiske og elektriske, det vare og det bitende og der låtene med sine tekstlige refleksjoner langsomt, men sikkert suger lytteren inn i mcCombs fascinerende univers.
Robert Forster «Strawberries»
På sitt niende soloalbum viser den gamle The Go-Betweens-kjempen at han fortsatt har både vidd og vitalitet i behold. Innspilt i Stockholm med svenske musikere (blant annet Peter Morén fra Peter, Bjorn & John) tar Forster oss med på en sjarmerende reise gjennom sitt novellistiske sanglandskap. Med humor og hverdagslige betraktninger som like gjerne kan handle om kjærligheten og sex og jordbærene på bordet som livets usikre vei framover, fjerner Forster all tvil. «Strawberries» smaker godt!
Van Morrison «Remembering Now»
Sjelden passer uttrykket «beste på evigheter» bedre enn på Van Morrisons nye album. Bare et par måneder før den nordirske kruttønnen fylte 80 kom langspilleren der hans magiske hybrid av keltisk soul, folk, blues, rock og jazz kommer til sin fulle rett. Etter flere utgivelser av det litt likegyldige slaget, syder «Remembering Now» av entusiasme og engasjement. Med mektige låter i bunn og sax, fele og blås som ekstra krydder, reflekterer han over tidens gang og eget liv så stemningsfullt som bare han kan. Årets positive overraskelse!
Robert Plant with Suzy Dian «Saving Grace»
Fire år etter samarbeidet med Alison Krauss på «Raise the Roof» har Plant alliert seg med britiske Suzy Dian og sitt nåværende band Saving Grace på albumet «Saving Grace». Her byr Robert Plant & Co på ti covere av det litt mer obskure slaget, fra Blind Willie Johnson og Moby Grape til Low. Og får alt til å høres utpreget «plantsk» ut. Med næring fra amerikansk blues plantet i britisk jord dyrker gjengen et organisk uttrykk der bandet Saving Grace stemningsfullt backer opp de utsøkte harmoniene til Plant og Dian.
Pulp «More»
Tre tiår etter storhetsperioden er britpop igjen kommet i fokus. I fjor overrasket Blur med et vitalt comebackalbum, i sommer skapte Oasis overskrifter med sin gjenforeningsturné og for noen måneder siden slapp Pulp albumet «More». Det er bandets første album på 24 år, og uten å forlate sin kjente oppskrift (med sprettent fengende og litt stakkato pop) lykkes Jarvis Cocker & Co å tilføre musikken et litt mer modent uttrykk. «More» byr helt klart på mer enn vi rimeligvis kunne ha forventet.
Rosalia «Lux»
Katalanske Rosalia har det siste tiåret etablert seg som en av 20-tallets mest spennende artister. Med sin bakgrunn i flamenco har Rosalia fungert som en fornyer av sjangeren, samtidig som hun har trukket inn hiphop, pop og reggaeton i miksen. På «Lux» utvider hun palletten ytterligere, med London Symphony Orchestra i ryggen og en vokal som ofte nærmer seg det klassiske. Rosalia pusher grenser og bryter ny mark på en måte som gjør at «Lux» fort kan bli en av dette tiårets store markører. Årets beste album?
Mavis Staples «Sad and Beautiful World»
Sju tiår etter gjennombruddet med familiegruppa The Staple Singers leverer 86 år gamle Mavis Staples et svært godt album. Brad Cook-produserte «Sand and Beautiful World» er hennes første på seks år, og inneholder personlige tolkninger av låter fra artister som Leonard Cohen, Tom Waits, Kevin Morby og Gillian Welch. Med navngjetne musikere i ryggen er alt støpt i Mavis Staples varme soul/blues/gospel, med gitarer, blås og kor som velsmakende støtter opp om 86-åringens litt småhese, lunt emosjonelle vokal. Et album som varmer!
Jeff Tweedy «Twilight Override»
Dobbelalbum møtes gjerne med en dose skepsis. Hva da med et trippelalbum med nesten to timers spilletid som Jeff Tweedy leverer med «Twilight Override»? Tja, godt mulig det kunne ha vært litt trimmet i kantene, men samtidig inneholder Tweedy-albumet så mye bra og variert som veier mer enn eventuelle innvendinger. Mest fokus har Tweedy her på dvelende og/eller melodiøs folk/singersongwriter med karakterisk skurrende gitarer, men det ville ikke ha vært Tweedy om han ikke også bød på litt eksperimentelt i sitt egenartede univers.
Ti til:
La oss også gi en applaus og et øre til følgende utgivelser:
Bon Iver «Sable, fAble»
Neko Case «Neon Grey Midnight Green»
Tyler Childers «Snipe Hunter»
Sharon van Etten «Sharon van Etten & The Attachment Theory»
Sam Fender «People»
Jason Isbell «Foxes in the Snow»
Wednesday «Bleeds»
Hayley Williams «Ego Death at a Bachelorette Barty»
Wolf Alice «The Clearing»
Lola Young «I’m Only F**king Myself»
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste svenske album 2025
Les også: Årets beste norske album 2025 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste svenske album 2024 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste internasjonale album 2024 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste norske album 2025 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets beste internasjonale album 2025 (Øyvinds utvalgte)
One thought on “Årets internasjonale album 2025 (Leffes valg)”