Nyheten om at Ole Paus skulle spille inn plate med produsent Bent Sæther og hans Motorpsycho gledesjokket mange i fjor vår. Nå er «Så nær, så nær» endelig her, men kanskje skal vi sende en liten takk også til Roy Harper?
Da den første kontakten mellom Ole Paus og produsentene Bent Sæther og Helge Sten var opprettet, hadde de en bli-kjent-middag i Oslo sammen med folk fra management og plateselskap. De ville sjekke om kjemien mellom Paus og Sæther/Sten var slik at det var noen vits i å gå videre med prosjektet.
– De hadde opplagt gjensidig respekt for hverandre, men samtidig kom de fra ulike generasjoner og så pass ulike miljøer at de kanskje ikke hadde så mye felles, kommenterer middagsgjest Sveinung Rindal som den gang jobbet i managementet Stageway.
Felles helt
Mens de satt der og følte litt på hverandre, spurte Paus de to yngre musikerne om hvordan de var blitt kjent. Sæther og Sten fortalte at de som ungdommer hadde truffet hverandre i Røros og blitt sittende oppe hele natta og spille Roy Harper, den engelske folkrock/viseartisten de begge hadde stor sans for. Og da Paus hørte det, kunne han fortelle at han hadde sett Roy Harper spille på Chateau Neuf i Oslo på midten av 1970-tallet og at det hadde vært en fantastisk konsert.
– Der skjedde det noe. Da Paus sa det om Roy Harper var det som om isen brast. De fant noe de hadde felles som knyttet dem til hverandre. Det var det som skulle til for at alle rundt bordet innså at dette samarbeidet kunne være liv laga, sier Rindal.
Av Leif Gjerstad
Les også: Roy Harper – trøblete artist med stor appell
(Teksten er forfattet av undertegnede og var opprinnelig ment for boka «Pauspoeten. Sanger gjennom 50 år» (Falck forlag). Men på grunn av plassmangel måtte den utgå, slik at vi i stedet bruker den her).
