Åpningskuttet på Ole Paus nye album tar turen innom den legendariske viseklubben Dolphins i Oslo. Der spilte selvsagt Paus i sin tid. Det gjorde også briten som 50 år etter førte Paus og Motorpsycho sammen.
Etter at Paus og Motorpsychos Bent Sæther ble gjensidig «lurt» til å tro at den andre ønsket et samarbeid, møttes de og Helge «Deathprod» Sten til en bli-kjent-middag i Oslo. Der dukket også Roy Harper opp i samtalen, og rapporter fra middagen forteller at den felles store entusiasmen for den engelske gitaristen og låtskriveren banet vei for samarbeidet mellom Paus og Motorpsycho.
Om noe sier det litt om den respekten Manchester-fødte Roy Harper nyter i store deler av musikkmiljøet, selv om 78-åringen ikke har gjort mye vesen av seg de siste 20 årene. Til gjengjeld sto han svært sentralt da 1960-tallets vise- og folkemusikk på 1970-tallet forente krefter med rocken. Det ble hele åtte album i løpet av det tiåret, og utgivelser som «Stormcock» (1971), «Valentine» (1974) og den mer rocka «HQ« (1975) står fortsatt støtt som en slags grunnpilarer i storhetstida til britisk vise/folkrock.
Gode venner
Det skadet neppe karrieren heller at han var god venn med både Jimmy Page og David Gilmour, som begge gjester hans plater. Og mens du kan høre Harper synge på Pink Floyd-albumet «Wish You Were Here» kan du høre Paul & Linda McCartney synge på Harpers 1977-album «Bullinamingvase».
Med litt orddeling til hjelp blir «Bullinamingvase» for øvrig til mer forståelige «Bull In a Ming Vase». En tittel som visstnok siktet til Harpers noe uforsonlige personlighet og kompromissløse stil som skapte en hel del kontroverser langs hans vei.
Norske venner
En vei som i noen år altså også inkluderte tett kontakt med det norske visemiljøet rundt Dolphins. Det var der jeg som tenåring kunne stifte mitt aller første (nokså beskjedne) bekjentskap med artister som Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik, og det var der jeg tydeligvis ikke var da Ole Paus og Roy Harper spilte (om enn ikke samtidig), siden jeg ikke har noen som helst minner av dem.
I hvilken grad utenlandske artister pleide å besøke Dolphins vet jeg lite om, men Harpers opptreden satte i hvert fall spor etter seg. Han ble venn med Lillebjørn, som transformerte Harpers låt «On the First Day In April» til «Ravneferd» på sitt 1970-album «Tilbake». Og sammen med Finn Kalvik holdt de vinteren 1970 i tillegg en konsert i Aulaen i Oslo som NRK Fjernsyn dokumenterte.
Fra jagerpilot til visesanger
Norge var i den forstand nokså tidlig ute med å omfavne Roy Harper, selv om Manchester-gutten allerede den gangen var nokså bereist. Etter en pyromanepisode som gikk utover den lokale cricketklubben sør for Blackpool, forlot han både skole og hjem (med betent forhold til en strengt religiøs stemor) som 15-åring for å verve seg til Royal Air Force. Drømmen var å bli pilot, men det varte ikke lenge før han havnet i trøbbel også der. Den strenge, militære disiplinen passet ikke Harper som bløffet sin vei ut av RAF ved å spille «gal».
Gitaren og lyrikken ble i stedet hans trofaste følgesvenn mens han kusket rundt på europeiske landeveier i drøye tre år på tidlig 1960-tall. Her fikk han trimmet gitarteknikken sin, mens han brukte både jazz og blues til å utvide det tradisjonelle folkkonseptet. Med en sterk lyrisk åre i tillegg var han klar for større oppgaver, og da han kom tilbake til England ble han raskt en sentral del av den framvoksende vise/folkbølgen. Noe som sikret ham platekontrakt og platedebut med det helakustiske albumet «Sophisticated Beggar» i 1966.
Storhetsperiode og nedtur
Det ble startskuddet på 15 hektiske år som bød på mange store framganger, men også mange kontroverser og skandaler. I 1975 publiserte til og med The Guardian en større reportasje med utgangspunkt i en Roy Harper-turné i Norge, som blant annet inneholdt rasering av et hotellrom med påfølgende erstatningskrav på 400 kroner.
Det kunne Roy Harper sikkert klare, men den økonomiske styringa var så pass dårlig at banken i 1982 tvangssolgte Harpers hjem og etterlot ham på bar bakke. Harper har selv uttalt at det var en kaotisk periode i hans liv som han helst ønsker å glemme.
Selv om han hele tiden fortsatte å jobbe, var hans rykte blitt så pass frynsete at få plateselskap tok sjansen å jobbe ordentlig med ham. Harper forsvant derfor sakte, men sikkert fra rampelyset og utgivelsene på 1980-tallet var da også så pass ujevne at det ikke akkurat styrket hans posisjon.
Ny appell
Heldigvis virker det som om han utover 1990-tallet fikk bedre styring på livet, noe som også reflekteres gjennom flere solide utgivelser som bidro til å gjøre en ny generasjon singer/songwriters oppmerksom på briten.
Blant disse finner vi også artist/produsent Jonathan Wilson, som etter over ti år uten nytt fra Harper i 2013 trakk ham inn i studio og spilte inn albumet «Man & Myth». Et album som ikke bare er Harpers beste på evigheter, men et som både i tittel og innhold synes å oppsummere den 78-åringens virke på glimrende vis.
Av Leif Gjerstad
