28. april kom Bill Fays nye album «Who Is The Sender» ut. Når dette publiseres er det 41 dager siden, det vil si like mange dager som det var år mellom britens andre album «Time of the Last Persecution» (1971) og hans tredje, «Life Is People» (2012).
Etter hvert som rockhistorien ruller på, begynner vi å få noen slike tilfeller med artister som ble ignorert av sin samtid og deretter forsvant. Så blir de borte i noen tiår, før de på en eller annen måte blir gjenoppdaget. De kommer fram i det lyset de søkte og får endelig oppleve den suksessen de vel burde fått smake for 30-40-50 år siden, hadde det vært noen rettferdighet.
Ford og Fay
Naturlige eksempler å nevne fra de siste årene kan være Jim Ford (1941 – 2007), Rodriguez og Vashti Bunyan. Samt altså Bill Fay, som albumdebuterte i 1970 og slapp oppfølgeren i 1971. Men da det, i likhet med debuten, floppet var plateselskapet ferdig med han. De hadde mistet troen, og da heller ingen andre plukket ham opp forsvant Fay ut av syne.
Riktignok spilte han mot slutten av 1970-tallet inn sitt tredje album, men det var det ingen som ville gi ut. I hvert fall ikke da.
Gjenoppdaget 25 år etter
Slik som Vashti Bunyan kan Bill Fay på mange måter takke CD-formatet for den fornyede interessen rundt hans musikk. For da noen sære entusiaster (de finnes det alltid noen av, heldigvis!) på 1990-tallet sporet opp hans gamle plater, resulterte buzzen i at LPene i 1998 ble gjenutgitt på CD.
En hendelse Fay, i et 2012-intervju med det amerikanske bladet Spin i 2012, forteller kom som lyn fra klar himmel.
– Jeg var helt overbevist om at jeg var borte for alltid. Helt til en musikkjournalist i 1998 ringte og fortalte meg om hva som skulle skje. At de to albumene mine skulle bli gjenutgitt. Jeg har fortsatt litt vanskelig for å skjønne det, selv om jeg gjennom alle år fortsatte å skrive sanger og fortsatt hadde tro på det jeg drev med.
Jeff Tweedy er fan
Blant de som nå oppdaget Fay var Jeff Tweedy (Wilco) og Ed Harcourt, som begge brukte sanger av Fay på konsert eller plate. Og når noen kule artister syns du er kul, blir ringvirkningene et større publikum. Samt kanskje en ny sjanse.
Den fikk Fay, som i 2005 fikk oppleve at plata han hadde spilt inn mot slutten av 1970-tallet endelig kom ut. Så tok det «bare» fire år før neste utgivelse, med en miks av 40 år gamle demoer og noen hjemmesnekra låter spilt inn på kjøkkenet.
Alt lå dermed til rette for det «ordentlige» comebacket, med albumet «Life Is People» i 2012, hans første studioplate på 41 år.
På Årets beste-lister
Når det børstes støv av gamle artister, er det alltid en fare for at de får rollen som en slags koselig kuriosa. Så langt har Bill Fay ikke trengt å bekymre seg for klebrige stempler. Tvertimot var hans «Life Is People» så vellykket at den havnet på svært mange «årets beste»-lister for 2012.
Blant annet i Norge, hvor Dagsavisens Nye Takters årlige Kritikertoppen (basert på stemmer fra 55 kritikere) plasserte Bill Fay på en sterk 6. plass. Bak Kendrick Lamar, men foran Jack White.
Who Is The Sender?
Uten overraskelsesmomentet på sin side, kan Fay neppe regne med å havne like høyt når status for 2015 skal gjøres. Spesielt som årets «Who Is The Sender?» i stemninger, arrangement og oppbygging kan likne nokså mye på «Life Is People». Men samtidig som noen kanskje vil trekke fram likheten som noe negativt, kan vi like gjerne si at den borger for 55 meget behagelige minutter med Fay.
«Who Is The Sender?» er en gjennomført dempet plate som langsomt skrider framover i sin inderlighet, mens strykere og piano/orgel varmt stryker lytterne medhårs.
Men under den smektende overflaten skjuler det seg et mørke, der vokalisten Fay kryper inn og med sin varsomme stemme bygger opp passe melankolske stemninger hvor 70-åringen kan reflektere over livet.
Det gir også plata en spirituell dimensjon som med orgeltoner til hjelp nærmer seg det sakrale. 55 minutter av dette kunne likevel fort bli i det meste laget, men litt pumpende bass her og bitende gitarpartier der sikrer den variasjonen som gjør at vi gjerne følger ham til mål.
Av Leif Gjerstad
