«Mittun-Kjos skriver godt, smart og morsomt, og lar personene tre fram i sitt eget tempo», skriver Klassekampen om Heidi Mittun-Kjos debutroman «Områder av særlig betydning». Møt debutantem her!
Aktuell med romanen «Områder av særlig betydning» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 48 år, bor på Nordberg i Oslo, vokst opp i Oslo Øst. Jeg har tre barn og to katter, en mann. Til daglig jobber jeg som kreativ leder i et design- og reklamebyrå.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– At jeg vil skrive, det har jeg tenkt på i mange år, flaut mange. Og med tiden har jeg kjent på et økende behov, jeg har skrevet mer, prioritert skriving. Jeg gikk på Gyldendal Skriveskole i 2019. Det var først da jeg forstod at det kunne bli en roman av det, hvis jeg jobbet hardt. Og det har jeg gjort.
Hva handler boka di om?
– Vi følger Ada, landskapsarkitekt, gift og mor til to barn og hennes ferd mot, og gjennom, et 100 kilometer langt ultraløp i Nordmarka. Sett utenfra fremstår Ada som en representant for den selvtilfredse middelklassen, men det er et voksende misforhold mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv. Ada har vokst opp med streng religiøsitet, og de apokalyptiske profetiene hun ble presentert for som barn lever i høyeste grad fortsatt i henne. Hun tenker som en religiøs fanatiker, men er selv uten tro. Løpinga fungerer både som eskapisme og gir henne et mål hun kan nå, noe å tro på. Hun har hatt en viss idealisme knyttet til arbeidet sitt, et ønske om å skape forandring og mening. Den idealismen er på god vei til å forsvinne. I nære relasjoner er hun distansert, både i forholdet til vennen Jenny og til mannen Sigurd, overfor sønnen Georg er hun usikker og kløner det ordentlig til i et forsøk på å herde ham. På stadig flere felt i livet lukker det seg for henne, det som til slutt gjenstår er 100 harde kilometer gjennom Nordmarkas nettverk av blåmerka stier.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det begynte med hovedkarakteren Ada, hennes måte å betrakte verden, hennes stemme. Jeg ønsket å skrive frem en kvinnelig karakter med et monomant forhold til én aktivitet, langløping krever store mengder trening og mentalt fokus. Ultraløp passer også godt med Adas behov for å være i fred, det er jo ikke akkurat en publikumssport. Jeg ville undersøke hvorfor enkelte velger å stå i så mye smerte som et ultraløp innebærer, hva det koster og hva det gir.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lese. Fjelltur med familien. Bar, teater, restaurant, fest, folk. Også har jeg utviklet en stor interesse for høytrykksspyling. I iveren skamferte jeg terrassen, ble så flisete og fæl, veldig ubehagelig å gå på. Men nå mener jeg å ha funnet en god balanse i forholdet avstand/trykk.
Av Leif Gjerstad
