Absurd og surrealistisk er begrep som er brukt om Ninni Nyhus første diktsamling, mens en anmelder trekker linjer til «tidlig 1900-tall med dadaisme og surrealisme der drøm og virkelighet knyttes sammen gjennom et dikterisk jeg».
Aktuell med diktsamlingen «Jeg fant en måne i navlen» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er 28 år og kommer fra Tjøme, men har de siste ti åra bodd i Oslo. Helt sida jeg var liten har jeg likt å lage ting. Å sy ting, strikke ting, lage sanger eller videoer. Jeg er en ekstremt følsom person, jeg er energisk, tullete og leken. Og jeg er sliten og sutrete og stressa. Jeg gråter veldig lett, alt for lett. Så lett at jeg må beklage meg for det av og til, si at det ikke er alvorlig, si at jeg egentlig ikke er trist, at jeg ikke har noe angstanfall eller sånn, si at det bare er sånn øynene mine reagerer i enkelte situasjoner.
Tidligere har jeg studert ved Westerdals, film- og tv-linja (2015). Jeg har hatt regi og skapt flere ulike musikkvideoer og har humor- og animasjons-prosjektet @McZaint på Instagram. I 2017 begynte jeg å studere ved Kunstakademiet i Oslo og jobba videre med videoperformancer, syprosjekter, bilder og kollasjer. Jeg utveksla til New York og fant ut mer av meg sjøl og begynte etterhvert å skrive og jobbe mer med tekst og det performative sammen. Og vipps så grodde tekstarbeidet fram!
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg tror jeg alltid har tenkt at det er noe jeg skal bli når jeg roer meg litt ned. Siden moren min er forfatter har det liksom aldri vært et mystisk og stort yrke, men mer sånn at det kunne jeg jo kanskje drivi med jeg også.
Hva handler boka di om?
– Boka mi handler om et jeg, en ung kvinne, som lever livet sitt og oppdager merkelige ting med kroppen, med leiligheten, tankene og i naturen.
Det er plutselig bittesmå menn i leiligheten igjen som krever og ordner og styrer. Jeg-et prøver å finne ut av smertene i sida av magen, men blir ikke tatt på alvor av en gynekolog som bare vil telle egg. Hun drar til en privatlege og finner ut at det er en gjenglemt koffert i den ene eggstokken! Hun går ut i naturen og ser en bjørn spille på en fløyte og finner en måne i navlen.
Jeg har prøvd å skrive sårt og morsomt om hverdagslige ting og tanker og problemer som vrir seg ut og vokser helt på egen hånd. Jeg tror nok mange opplever det som en absurd bok, med rare tekster. Det tenker jeg er bra.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det begynte som jeg nevnte over med at jeg pusla med et keyboard med vocoder (du vet sånn keyboard der du trykker på en tangent samtidig som du sier noe og så kommer det en vridd og tonesatt variant av det du sier ut av høyttaleren). Jeg satt å pusla med det og improviserte fram tekster om å finne noe rart inni seg – å finne en hov i doen eller et skip i vaginaen. Så filma jeg at jeg improviserte og lagde, så på det på dataen og tenkte at: Jo, her er det noe!
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg liker når dagene ikke er helt pakka. Jeg liker å ha tid til å sløve på sofaen og spise deilige ting samtidig som jeg har fått pusla med et prosjekt, gått en tur, møtt noen, opplevd eller utretta noe.
En perfekt dag ville nok vært en sommerdag. Sove lenge uten å bli for varm, dra å bade med bestevenner og kjæresten min, spise herlig middag og så at det er noen som jeg ikke har sosialt ansvar for som har en fest og så kan vi være så kort eller lenge vi vil og at det er 27 grader og kanskje blir det et rave i skogen. Og at jeg dagen derpå kan reise vekk i en uke med kjæresten og hundene mine. Kanskje for å plukke blomster på vidda eller snorkle og hvile på Tjøme.
Av Leif Gjerstad
