En kollega ble innelåst på do og måtte intervjue Tom Petty gjennom den stengte døra. Det er bare peanuts sammenliknet med hva Leffe måtte utstå etter sitt første møte med Tom Petty.
Det var en enkel og kjapp jobb. Tom Petty hadde akkurat gitt ut sin første soloplate «Full Moon Fever» (1989) og satt nå på et hotell i Göteborg for å snakke med et knippe utvalgte skandinaviske journalister. Det var en av disse varme dagene i mai som ikke kommer så altfor ofte, så jeg lot jakka bli liggende hjemme i Oslo. Jeg reiste i kortermet skjorte og lyse benklær. Det var jo bare en kjapp flytur ned til Göteborg, inn til hotellet og intervjuet, for så å ta fly tilbake til Oslo noen få timer seinere samme dag. Jeg trengte ikke en gang å skrive mens jeg var i Göteborg, det hadde jeg tid til å gjøre når jeg vel var tilbake i Oslo.
Dør i vranglås
Oppe på suiten til Petty på Göteborg-hotellet (Park Avenue) var artisten og representanten fra plateselskapet nesten lammet av latterkrampe da jeg entret rommet. De fortalte at journalisten før meg (min kollega Tore Neset fra Dagbladet) skulle en tur innom toalettet før intervjuet. Men så gikk døra i vranglås. Og ville ikke opp.
Neset hamret lenge på døra før noen hørte og skjønte hva som hadde skjedd. Uten at det hjalp. Døra var og forble låst, så mens de ventet på servicemann som kunne redde journalisten ut fra do, begynte de intervjuet med Neset på innsida av døra og Petty utenfor. En utrolig komisk situasjon, forsikret de, knakk sammen i latter enda en gang og rådet meg gjennom hikstene å ikke låse døra, dersom jeg også følte behov for en snartur innom det lille rommet.
Peanøtter eller…
Det gjorde jeg ikke, så vi gikk rett til sofaen og hadde en hyggelig prat i de ca 45 minuttene jeg var tildelt. Da intervjuet var over dro jeg rett til flyplassen og flyet hjem. Det var god plass ombord, så jeg fikk en toseter for meg selv og myste ut gjennom vinduet mens hodet jobbet med vinkling på intervjuet jeg skulle skrive. Jeg var godt inni arbeidsprosessen da flyvertinna kom og tilbød øl og peanøtter som jeg gjerne takket ja til.
I hodet kvernet Petty videre mens blikket mitt sveipet over landsskapet langt der nede. Intervjuet begynte å ta form da jeg helte enda en håndfull peanøtter i hånden. Og jeg var så konsentrert om jobben at det tok litt tid før jeg reagerte. Først ved en sakte undring over at peanøttene føltes litt merkelige og våte, før jeg skjønte at FAEN! Det var ikke peanøtter jeg helte i hånden, men øl! Jeg hadde tatt feil boks og reagert så seint at da jeg skjønte hva som hadde skjedd, hadde jeg allerede fått en halv ølboks i fanget.
Eller rettere sagt i skrittet. På den lyse buksa. Jeg vet hva jeg ville trodd, dersom jeg så noen med en så stor våt flekk der nede…
Våt ved ankomst
Ikke ble situasjonen bedre av at flyturen var så kort at det bare var minutter før vi skulle ned for landing. Oslo var selvsagt altfor få minutter unna for å ha noe håp om at den svære, våte flekken skulle tørke. Den kom til å være veldig synlig når jeg forlot flyet.
Og jeg visste hva som ventet meg på Fornebu. Når du kom med fly fra utlandet, sto folk tett i tett utenfor sperringen og spanet ivrig etter sine kjære som var i anmarsj. Og imellom og forbi alle disse nysgjerrige blikkene måtte jeg gå, uten jakke eller noe annet å skjule meg bak. Bare med en svær våt flekk i skrittet som formelig skrek ut katastrofen. En katastrofe som sannsynlig ble uttalt som «Se han mannen der! Han har pissa på seg!!!»
Kjapp spissrotgang
Jeg festet blikket stivt og høyt over den ventende folkemengden, mens jeg strenet uvanlig raskt mot utgangen og i retning drosjene. Det var heldigvis mange ledige, så jeg kunne stupe rett inn i baksetet på den som sto først i køen, oppgi adressen og be ham kjøre. Men før han begynte å kjøre, så jeg at han kikket nervøst og nølende på meg. Han hadde oppdaget den store flekken.
Med flau stemme sa jeg bare kort «du har ingenting å bekymre deg for. Det er ikke slik du tror, jeg orker bare ikke å forklare noe nå».
Livet som journalist kan være tøft.
Av Leif Gjerstad
Her er intervjuet som ble resultatet av den flaue Göteborg-turen: En Wilbury reiser alene (arkivintervju fra 1989)
Flere Leffe-saker her!
