Jeg hadde kjent Jokke i mange år, men det var først vinteren 1990 vi ble virkelig gode buddies.
Jeg skal på ingen måte skryte på meg å ha vært en av Joachim Nielsens nærmeste venner, for det var jeg ikke. Men siden jeg skrev om rock og han spellte rock var vi i litt det samme miljøet på de samme stedene i Oslo store deler av 1980-tallet. Jeg hadde derfor kjent ham noe fra omtrent da albumdebuten nærmet seg i 1986, og nok til at vi mer enn en gang hadde stått sammen ved en bardisk og løst verdensproblemer over en øl eller to. Men mer kontakt enn som så hadde vi aldri hatt.
Det første intervjuet
Ikke før denne februardagen i 1990 da Jokke & Valentinerne skal gi ut sitt tredje album «III». Det er deres første på et «stort selskap», Sonet, og det er også første gang frilanser Leffes henvendelser til aviser har trigget noen interesse for denne rølpete Oslo-artisten. Dermed blir dette også dagen Leffe skal intervjue Jokke & Valentinerne for aller første gang.
Det skal skje litt utpå formiddagen i lokalene til plateselskapet, rett ved Akerselva i Oslo. Vi sitter i «showrommet» som Sonet-folkene ynder å kalle det store møterommet med gromt anlegg og stor tv-skjerm. Men verken anlegget eller videoen står på denne gangen. Det holder lenge med Jokke og de to Valentinerne May-Irene Aasen og Håkon Torgersen på den ene siden av det lange bordet og Leffe på det andre.
Tregt
Selv om jeg altså kjente Jokke litt, gikk intervjuet tregt. Jeg følte jeg måtte hale og dra uttalelser ut av dem, og det var vrient å få kontakt med Jokke. Litt overraskende kanskje, siden de sporadiske møtene våre opp gjennom årene alltid hadde vært hyggelige og avslappet. Men trolig viste det bare at Jokke var litt ukomfortabel i slike settinger, tenkte jeg.
Da intervjuet var over og jeg skulle hjem for å skrive ut, kikket jeg bekymret på notatene som inneholdt langt mindre enn jeg kunne ha ønsket. Jeg innså at grunnlaget for å kunne skrive ut et godt intervju ikke var det aller beste. Det lå an til å bli tynnere enn godt var.
God kontakt!
Jeg slet en del under utskrivinga, men ikke verre enn at det kunne passere og jeg litt seinere på dagen kunne fakse det ferdige intervjuet til avisene som hadde sagt ja til Jokke.
Og den følelsen var i det minste god, siden jeg da også rakk å gå på releasefesten til Jokke & Valentinerne på et kult utested (jeg nå har glemt navnet på) rett ved Rådhuset i Oslo.
Jeg rakk så vidt komme inn i lokalet, før Sonets promodame Chris Kirkemyr (nå Lundevall, gift med deLillos-Lars) med et stort og vennlig smil kom bort og ga meg en stor klem. Hun måtte bare fortelle meg noe, sa hun, og det var jo greit – selv om jeg ble litt paff da ordene kom:
«Jeg ville bare fortelle at Jokke var så kjeeempefornøyd med intervjuet med deg!!! Du var den eneste han følte han fikk ordentlig kontakt med!».
Et vennskap som bekreftes
Sa Chris. Selv fant jeg ikke noe bedre å si enn «så hyggelig!», mens jeg tenkte «hvis vi hadde god kontakt, hvordan var det da på de andre intervjuene!?». Det kunne jeg filosofere over, mens jeg hentet øl i baren og minglet og småsnakket med noen av dem som var tilstede.
Plutselig føler jeg en arm som legger seg rundt skulderen min, mens mannen som eier den lener seg inn mot øret mitt. Det er Jokke. Han har også noe på hjertet.
– Hei Leif. Takk for tidligere i dag. Jævlig hyggelig!, sier han med et varmt smil før han fortsetter:
– Du, er’u hypp på å bli med ut og fyre en rev?
Det var jeg egentlig ikke, men der og da følte jeg at å si nei ville være det samme som å avvise – og kanskje til og med svikte – en god venn. Og det ville jeg jo ikke på en kveld som dette. Derfor ble svaret «Klart det, Jokke. Kult!», slik at vi sammen kunne toge ut i den mørke vinternatta og litt diskré i borggården bekrefte vårt nære vennskap over en glødende joint lastet med gode vibber.
Jokke og jeg var buddies!
Av Leif Gjerstad
Les også: Rølperockere for tredje gang (arkivintervju fra1990)
Les også: Frelst på Jokke? (arkivintervju fra 1991)
Flere Leffe-saker her!
