Leffe, skal du ikke skrive noe om julesanger? Er jeg blitt spurt. Og har svart nei. Helt til jeg nå sier nja? Kanskje jeg kan bruke «Fairytale of New York» som unnskyldning til å skrive om Kirsty MacColl? Gullstrupen som så tragisk omkom i en ulykke 18. desember 2000 og som tolv år før det påtok seg rollen som Leffes personlige helseassistent.
Men siden vi startet med «Fairytale of New York» så kan vi jo først som sist fastslå at Pogues-låten helt fortjent har erobret plassen som vår tids mest spilte julesang. Kanskje fordi den ikke spiller på juleklisjéer som bjelleklang og andre velkjente remedier?
I stedet tar den oss med til fyllearresten julaften, hvor den irske stupfulle immigrantens kjæreste bittert kommenterer hans tilstand med tekstlinjer som «Happy Christmas Your Arse/I pray God it’s our last». Utsøkt framført i duett av Shane MacGowan som fyllefanten og nettopp Kirsty MacColl som den oppgitte kjæresten.
Fortsatt litt ukjent
Med tanke på den enorme suksessen MacGowans og Pogues-kollega Jem Finers låt har hatt, er det egentlig litt rart at så mange fortsatt ser ut som et stort spørsmålstegn når Kirsty MacColls navn nevnes.
Derfor: Hun var altså datter til den britiske folkemusikerlegenden Ewan MacColl (som hun så svært lite til gjennom oppveksten) og kone til superprodusenten Steve Lillywhite (U2, Peter Gabriel, Morrissey, XTC og mange flere, inklusive The Pogues). Men først og fremst var hun likevel en singer/songwriter med evne til å skrive catchy sanger av det oppløftende slaget som samtidig kunne romme en melankolsk dobbeltbunn.
Drept i ulykke
Egentlig debuterte hun med en singel i 1979 og et album i 1981, men på mange måter startet solokarrieren hennes med det glimrende og kritikerroste albumet «Kite» i 1989.
Hun rakk å gi ut ytterligere tre solide og gode album (det siste i 2000) før hun ble revet bort i en ulykke for femten år siden. Sammen med sine (og Lillywhites) to barn var hun på ferie i Cozumel i Mexico og dykket, da en båt i så altfor stor fart nærmet seg med kurs rett for en av guttene hennes. Kirsty MacColl været faren, og klarte å få dyttet sin 15-årige sønn ut av båtens kurs, men ble selv truffet i hodet og døde øyeblikkelig, den 18. desember 2000.
To tenåringer mistet sin mor og verden en sympatisk artist i den fatale ulykken. Det er mer enn trist nok i seg selv, men for meg føltes tapet også litt personlig. Jeg hadde jo truffet henne tre ganger og fått en litt tettere kontakt enn det artister-journalister vanligvis får. Hun hadde til og med blitt min «sykesøster».
Ublidt møte
Det ble hun ved vårt aller første møte i Amsterdam i 1988, et halvår etter utgivelsen av «Fairytale of New York» og mens hun jobbet med «Kite»-albumet.
Jeg hadde en intervjuavtale med henne og var på vei inn det lille værelset hvor hun satt da jeg så stjernene. Eller for å være mer presis: Jeg så ikke den åpne takbjelken rett innenfor døra og gikk inn i den med full kraft. I hodehøyde.
Opptaksutstyret (skulle lage radiointervju også) seilte bortover gulvet, mens jeg mistet balansen og falt bakover. Og nedover ansiktet rant blodet fra et kraftig kutt i panna. Nesa hadde også fått seg en trøkk og smertet voldsomt, men det virket i det minste som den hadde klart seg uten brudd.
«Jesus! Are you allright?» utbrøt Kirsty MacColl forferdet og spratt opp. Hun hjalp meg opp fra gulvet, tok kuttet i øyesyn, hentet vann og servietter og liknende og begynte forsiktig å tørke blod. Hun lurte også på om jeg kanskje trengte lege?
Surrete journalist
Det gjorde jeg kanskje. I hvert fall var jeg ikke «allright», men kvalm og svimmel på samme gang. Men også så forfjamset at jeg valgte å prøve å framstå som tøff. Dette var da ikkeno liksom og «the show must go on»! Straks vi hadde stoppet blodstrømmen og jeg hadde fått plukket opp utstyret fra gulvet og sjekket at alt var ok, var jeg derfor klar for å starte intervjuet.
«Are you sure?» Spurte Kirsty MacColl forsiktig, mens jeg krystallklart bekreftet «Yeah, I’m sure!» Men klar var jeg åpenbart ikke. Radiointervjuet måtte startes på nytt tre, fire ganger etter at jeg først kalte Kirsty for Christine, dereter forvekslet Tracy Ullman og Tracy Chapman for så å prestere et par andre merkelige feilkoblinger som jeg nå har glemt.
Jeg var ikke klar, men fortumlet og svimmel. Kirsty MacColl var imidlertid ikke bare klar, hun var også forståelsesfull og tålmodig, og foreslo med et varmt, ustressa smil at «vi tar det en gang til», hver gang jeg snublet. Og det gjorde jeg usedvanlig mye denne dagen. Likevel ble det en veldig hyggelig om enn spesiell samtale og resultatet ble faktisk helt ok.
Da det var på tide å bryte opp ga Kirsty MacColl meg en stor klem og spurte nok en gang om jeg ikke trodde jeg burde oppsøke en lege? Hun tilbød seg til og med å hjelpe til, men tøffe-Leffe avslo selvsagt tilbudet.
Sykesøster MacColl
Det skulle gå et par år før jeg neste gang traff Kirsty MacColl, da hun var aktuell med albumet «Electric Landlady». Hun gjenkjente meg straks, kom bort og spurte hvordan det hadde gått, mens hun undersøkte pannen nærmere for arr eller andre minner fra den gangen. Jeg kunne da forsikre henne om at alt hadde gått bra, selv om jeg også måtte innrømme at jeg nok hadde spilt litt tøffere enn nødvendig.
Noen få år seinere så jeg Kirsty ytterligere en gang, og også da ble stjernesmellen ved det første møtet kommentert. Og sa jeg noe rart inntok hun fleipete straks rollen som sykepleier og undersøkte pannen.
Det blir feil å påstå at jeg kjente henne godt, for det gjorde jeg selvsagt ikke. Men jeg fikk i løpet av våre tre møter i hvert fall et veldig sympatisk inntrykk av henne.
Hver jul når jeg nok en gang hører «Fairytale of New York» på radio minnes jeg derfor vårt første møte. Og hver gang jeg er i London oppsøker jeg Soho Square og setter meg noen minutter på benken der som har fått inskribert hennes navn: Kirsty MacColl.
Av Leif Gjerstad
Les også: Sangfuglen Kirsty MacColl på egne bein (arkivintervju fra 1989)
Les også: Elektrisk Kirsty MacColl (arkivintervju fra 1991)
Se også video:
