(Amsterdam): – Siden min LP-debut i 1981, har jeg fylt tida med å synge for andre, gifte meg og ikke minst føde to barn. Jeg har hatt nok å henge med i, men nå syntes jeg det begynte å bli på tide å gi ut noe eget igjen. Derfor «Kite».
Kirsty MacColl smiler. Ingen store ord der i gården, selv om hennes første LP på åtte år av mange på forhånd var svært etterlengtet, og på etterhånd er blitt til dels skamrost av kritikere. Hun virker meget avslappet når vi treffer henne, men innrømmer at hun før innspilingen av «Kite» var noe mer urolig.
— Å komponere har alltid vært en naturlig del av mitt liv, og da det gikk vel to år uten at jeg skrev en eneste sang, begynte jeg å bli nervøs. Jeg regnet med at årsaken til pausen skyldtes at jeg som småbarnsmor var tappet for overskudd, men helt sikker var jeg likevel ikke. Jeg fryktet at jeg hadde mistet noe som ikke ville komme tilbake, og det var derfor en stor lettelse da sangene igjen begynte å komme og «Kite» tok form.
Hennes nye LP «Kite» kommer altså åtte år etter LP-debuten, og fire år etter at hun fikk en hit med Billy Braggs «A New England». Men deretter har hun ikke gitt ut noen egne plater, selv om hennes navn likevel har figurert på diverse platecovere.
Blant artistene som har bedt henne synge på deres plater, finner vi således
Simple Minds. Rolling Stones, Talking Heads, The Smiths, Robert Plant, Tom Tom Club, Van Morrison og ikke minst The Pogues. For selvsagt var det Kirsty MacColl som sang den kvinnelige delen i Pogues’ klassiske hit «Fairytale Of New York» for rundt halvannet år siden.
— Det ville være galt å trekke fram noen som bedre eller mer interessante enn andre. De er alle forskjellige og derfor interessante og morsomme å jobbe med på hver sin måte, kommenterer Kirsty MacColl diplomatisk om sine oppdragsgivere.
Mange musikervenner
Hennes kontakt med musikkmiljøet merkes også på hennes egen LP, hvor mange velkjente engelske musikere deltar. Fra David Gilmour og Robbie Mclntosh (Pretenders, Paul McCartney) via Pino Palladino til Johnny Marr.
– Det ble en del navn etterhvert, men det skyldes mest tilfeldigheter, hevder Kirsty og peker på at hun lagde LPen i forskjellige bolker i løpet av atten måneder.
— Hver gang jeg var klar for å gå inn i studio, tok jeg noen raske telefoner for å se hvem som var ledig akkurat at da. Og etter å ha jobbet sammen med så mange, var det heldigvis ikke noe problem å få lurt dem med på min LP, smiler Kirsty som videre forteller at LPen er innspilt nærmest live i studio.
— Opplevelsene sammen med Pogues, under innspillingen av deres forrige LP, fikk både meg og Steve (Lillywhite, som foruten å være topp-produsent også er Kirsty MacColls ektemann) til å ønske en liknende avslappet stemning i studio.
Pop med dybde
Valget av ektemann Steve Lillywhite som produsent begrunner hun med at han ikke bare er hennes mann, men også henne favorittprodusent.
— Lenge før vi ble kjærester hadde jeg beundret hans arbeid med U2, Simple Minds og andre. Dessuten er det mye lettere å jobbe sammen med en du kjenner godt, så i og med at Steve hadde litt tid til overs, var det et naturlig valg.
Kirsty MacColl beskriver sin egen musikk som pop med melodisk varme og dybde samtidig som hun mener det er stor forskjell på Kirsty-komponisten før og etter skrivepausen.
— Framfor alt i tekstene. Uten å påstå at jeg er blitt militant, har jeg med årene i hvert fall blitt langt mer politisk interessert. Noe som sikkert både har med alder, modenhet og den nye rollen som mor å gjøre, uttaler Kirsty som synes det er flott at rockstjerner har begynt å vise ansvar overfor sine omgivelser.
Positiv energi
— Det må da være langt bedre å bruke sin energi på noe positivt, enn å leve ut et hemningsløst liv i dekadent luksus. Ta Sting som eksempel. Han bruker ett år eller to av sitt liv til politisk arbeid for noe han virkelig tror på. Og som artist trenger ikke Sting å gjøre dette. Han har ingen ny plate eller turné som han «må» seige, og han har sikkert nok penger til å ligge ved svømme bassenget hele dagen, sier Kirsty som synes utviklingen både er morsom og interessant.
– Da jeg vokste opp, ble rockemusikere betraktet som samfunnsfarlige rebeller, den typen mennesker din mor helst ikke ville at du skulle omgås. I dag er det disse «mindreverdige» opprørerne som står i spissen for å redde vår felles klode. Det viser nok en gang at opprør hvor du setter spørsmålstegn ved noe er positivt. I motsetning til «stuerene» egosentrikere, som 80-tallets champagne-drikkende yapper. Kanskje tar jeg feil, men jeg kan ikke helt forestille meg hvordan de skal kunne bidra med noe positivt for det framtidige fellesskapet?
Av Leif Gjerstad
Les også: Da Leffe traff Kirsty og så stjernene
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser sommeren 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 10. juli 1989)
