Jeg har intervjuet Lou Reed fire ganger. Merkelig nok har tre av dem funnet sted akkurat i månedsskiftet januar/februar, men det sterkeste minnet er utvilsomt fra første gang. Den gangen jeg fikk et timelangt separatintervjumed ham på et mørkt hotellrom i London. Den gangen han frøs til is og ville kaste meg ut da jeg stilte «feil» spørsmål.
Helt siden jeg hørte Velvet Underground første gang i 1968, hadde Lou Reed vært en av mine store helter. Myten om hans dekadente dopliv, miljøet rundt Andy Warhol og det særpregete bandet Velvet Underground med de store spenningene. Her var det mye å gripe tak i!
Strenge betingelser
Bortsett fra at han akkurat hadde gitt ut skiva «New York», og før intervjuet stilte strenge betingelser. Plateselskapet/managementet ga streng beskjed om at det var den nye plata, , altså «New York», som var samtaleemnet. Og som for å understreke alvoret fikk jeg i tillegg klar beskjed om «No questions about drugs, sex, Velvet Underground or Andy Warhol». Brøt jeg avtalen ville jeg bli kastet rett ut!
Hmm. Et intervju med Lou Reed – uten noen av de temaene! En mega nedtur, og så pass meningsløst at jeg et par sekunder seriøst vurderte å hoppe av. Men lysten var bare så stor at jeg likevel sa ja, med hensikt å likevel prøve å snike inn noen «forbudte» spørsmål. Det var bare å myke ham opp litt, så ville jeg nok få den nødvendige kontakten og tilliten til å kunne komme inn på fobudt terreng!
Prøver glattisden
Og ja, samtalen rundt «New York» og skaperprosessen forløp så pass bra at jeg etter et kvarter følte tida var moden. Nå kunne jeg driste meg utpå glattisen og spørre om det forbudte! Men i stedet for et forståelsesfullt nikk og en lang utlegning fikk jeg bare et isnende blikk i retur, mens han med metallisk stemme messet «We’re not supposed to talk about that!». Mitt forsøk på et «Yeah I know, but..» ble kjapt og kaldt avbrutt av et nytt «We’re not supposed to talk about that!!»
Det var så vidt jeg unngikk å bli kastet ut, og vi fortsatte intervjuet som var langt mer krevende og på tuppene-slitsomt enn noe jeg hadde vært med på tidligere. Jeg måtte hele tida passe på hva jeg sa og balansere hårfint, men likevel følte jeg at vi faktisk fant en slags tone etter hvert som minuttene gikk. Det ble en ok samtale, bortsett fra alt det vi ikke snakket om..
Et siste forsøk
Da det bare var et kvarter igjen følte jeg derfor at jeg bare måtte inn på de forbudte temaene igjen, så fikk han heller kaste meg ut. Men straks jeg gjorde det frøs blikket hans nok en gang til is mens han like metalliskt som forrige gang messet «We’re not supposed to talk about that!». Flere ganger.
Denne gangen var jeg likevel litt bedre forberedt enn ved første forsøk og sa «I know, but…» og prøvde så godt jeg kunne å relatere mitt forbudte spørsmål til et av kuttene på «New York». Han ble taus. Lenge. Bare så hardt på meg, mens jeg ventet på marsjordren. Men da han endelig åpnet munnen sa han i stedet: «Ok». Og så fikk jeg hele greia. Femten minutter om dop, sex, Velvet Underground og Andy Warhol.
Da seansen var over trykket vi hender og sa høflig farvel. Jeg lykkelig over «å ha fått det til», men også med dundrende hodepine og store svetteringer under armene. Intervjuet står fortsatt, etter 35 år som musikkjournalist, som det mest slitsomme og utmattende jeg har opplevd med en artist. Men nettopp derfor er det også et av de jeg i dag tenker tilbake på med størst glede.
Av Leif Gjerstad
Les også: Lou Reed – Rapport fra New Yorks bakgater (arkivintervju fra 1989)
Les også: Lou Reed i krevende form (arkivintervju fra 1992)
Les også: Ridder Reed i rocka drakt (arkivintervju fra 1996)
Les også: Ingen versting, bare hardtarbeidende (arkivintervju fra 1998)
Les også: Lou Reed og de som vandret på the wild side
