Smak på det: Blur, Oasis, Suede og Pulp. De var med på å definere 1990-tallets britpop, den kanskje siste store bølgen med rock-England i førersetet. Men det begynner å bli noen år siden nå, og fredag runder Blur-sjef Damon Albarn et halvt århundre.
I et intervju med Albarn i 1997 konstaterer jeg at «Oasis vant britpopkrigen mot Blur». I dag kan rivaliseringen mellom de to britiske bandene synes noe merkelig, og jeg er uansett ikke så sikker på det jeg den gang konstaterte.
Riktignok stemmer det at Oasis fikk den største kommersielle suksessen, godt hjulpet av de to kranglefantene Liam og Noel Gallaghers stadige angrep både på hverandre og andre. Slik som Damon Albarn. Det sikret Oasis mange tabloide oppslag, slik at de ble et husholdningsnavn i langt større grad enn Blur. Dessuten hadde de låter som «Wonderwall», «Don’t Look Back In Anger», «Roll With It» og andre som viste at de behersket kunsten å spille på velkjente strenger og likevel få det til å høres ut som noe friskt og eget.
Utvider britpopen
I den forstand var Oasis større stjerner enn Blur. Men også Blur hadde et godt grep om det å foredle gammel britisk musikktradisjon og gi det en ny innpakning. Noe singelfavoritter som «Girls & Boys», «Parklife», «Country House» og «Beetlebum» kan stå som gode eksempler på.
Forskjellen var bare at Albarn & Co allerede i 1999 trakk i en litt mer kunstnerisk retning med albumet «13». Og samtidig som nyansene og påfunnene ble større, var stemningen mørkere. Noe Damon Albarns kjærlighetssorg etter bruddet med Elastica-vokalisten Justine Frischmann ganske sikkert bidro til.
Albarn med blikket vendt utover
I ettertid kan «13» framstå som et vendepunkt for bandet. For mens Albarn slet med kjærligheten, overtok gitarist Graham Coxon kommandoen. Resultatet ble at de beveget seg lenger unna britpopen – en arena de heller ikke vendte tilbake til det som i praksis ble bandets siste album, «Think Tank», i 2003.
Det var preget av at Albarn i stadig større grad lot seg inspirere av helt andre toneganger enn den erketypisk britiske. Hans fokus var mer i retning afrikansk og arabisk musikk, samtidig som han flørtet litt med hiphop. Og framfor alt, tegnefilmer og virtuell virkelighet. Noe som manifesterte seg i tegneseriebandet Gorilliaz, med Albarn som sjefsarkitekt og fremste låtskriver.
Også dette prosjektet ble så framgangsrikt at det ikke tok altfor lang tid før Gorillaz forlot tegnebordet og inntok livescenen. Men både dette bandet og andre Albarn-prosjekt de siste 15 årene (og de har det vært mange av!) har det til felles at de har en litt løs struktur, som tillater Albarn å gå inn og ut av ulike roller i forskjellige sjangere. Og ikke minst trekke inn nye musikere der og når han måtte synes det passer.
En av de største
Dette har gitt Albarn en frihet og status som 25 år etter britpopens herjinger bekrefter han som den største og viktigste musikeren fra den perioden. Og med tanke på hans energi, kreativitet og lek med ulike stilarter tyder det aller meste på at han forblir en av våre favoritt-briter også i mange år framover.
Hvordan Damon Albarn har tenkt å feire 50-årsdagen aner jeg ingenting om, men kanskje velger han å legge bursdagsfesten til en scene. Kanskje bursdagsgjestene til og med kan håpe på en gjentakelse av avslutningskonserten hans på Roskilde-festivalen i 2015? Den gangen han gikk på kl. 23.00 og ikke ga seg før vaktene mente nok fikk være nok og bar ham fysisk av scenen fem timer seinere.
Av Leif Gjerstad
Les også: Blur: Nye toner skaper glør (arkivintervju fra 1997)
Les også: Damon Albarn og syrisk orkester åpnet Roskilde-festivalen
Les også: Gorillaz vender tilbake
