(Øyvind anbefaler – mars 2024)
Det er fortsatt en imponerende mengde gode album som gis ut og skuffende få som anmeldes i de store avisene. Dermed blir det vanskelig å orientere seg i floraen, men her er litt hjelp å få. Seks album ble omtalt av meg tidligere denne måneden her på Facebook og på bloggen Leffes Lab, og her er sju til som fortjener all mulig oppmerkomhet.
THOMAS DYBDAHL: «Teenage Astronauts»
Stavanger-bosatte Thomas Dybdahl er beviset på at du kan få til alt om du går inn for det. På «Teenage Astronauts» har han reist tilbake til Los Angeles og gjenopptatt samarbeidet med den amerikanske produsenten Larry Klein, som blant annet har produsert sin ekskone Joni Mitchell – og cirka hundre andre artister. Samarbeidet med Dybdahl går mange år tilbake. Vince Mendoza, som har jobbet med artister som nevnte Joni og Björk, står bak de nydelige strykearragementene.
Dybdahl lager korte album, og det går gjerne fire år mellom dem. Det forrige, «Fever», klokket inn på 27 minutter. De ni låtene på «Teenage Astronauts» er over på 32 minutter, hvorav to og et halvt minutt er en reprise av tillelåten. Da er det ikke rom for flere «transportetapper», og Dybdahl har virkelig fylt albumet med vellyd hele veien. For en som likte den lekne formen på forgjengeren «Fever» (2020), spilt inn i Sandnes, er det en overgang å sette på den «stringente» og tilbakelente oppfølgeren. Tittellåten på «Fever» hørtes ut som en outtake fra Michael Kiwanukas strålende album «Kiwanuka» fra året før.
«Teenage Astronauts» er noe ganske annet, men med Mendoza som arrangør er det bare å lene seg tilbake og nyte hvert eneste stryk. Han «fargelegger» og utdyper hele veien, mens Dybdahls sedvanlige dempede og forsiktige stemme omfavner musikken. Gode stemninger hele veien.
KACEY MUSGRAVES: «Deeper Well»
Med andrealbumet «Golden Hour» (2018) gikk det troll i ord for Kacey. De 45 minuttene var en gyllen «skoletime» i fengende countrypop (sterk femmer i Dagbladet). Hun fulgte opp med en strålende konsert på Sentrum Scene i Oslo samme år.
Oppfølgeren «Star-Crossed» (2021) hadde sine gode øyeblikk, men traff ikke umiddelbart like godt. Hun skulle ihvertfall ikke gjenta seg sjøl! Da føles «Deeper Well» som en mer naturlig oppfølger. Tittelen må ikke forveklses med David Olneys sang som Emmylou Harris tolket på magiske «Wrecking Ball» (1995). Stilen på «Deeper Well» er langt på vei den samme som på «Golden Hour»: Elegante countrypop-låter, men denne gang med enklere og mindre tematiske tekster – utover kjærligheten og nostalgiske minner. Hun har observert at du ikke kan kjøpe deg til lykke. Gullklokka på armen gir deg ikke tilbake minnene du savner. «Who wants to be a lonely millionaire / Coming home, ain’t no one there that you can talk to in your king size bed». Det virker som om Kacey er på rett plass i livet, men hun har også savn og tenderer mot det banale i «Heaven Is» («In your arms, so safe and warm (…) I don’t care for money or fame / All for you, I gave it all away»).
Som de to siste albumene er «Deeper Well» produsert av Daniel Tashian, Ian Fitchuk og Kacey sjøl. De har også skrevet låtene sammen og alle spiller på albumet. Det er vanskelig å plukke ut favoritter på dette gjennomført gode albumet med hele 14 spor, men jeg går for tittellåten (der hun låner et velkjent bassriff fra Lou Reeds «Walk on the Wild Side»), harmoniske «Dinner With Friends», der myke pianotoner har en hovedrolle i tillegg til en gjesteopptreden fra en av de aller beste på pedal steel, selveste Greg Leisz, og avsluttende, akustiske «Nothing To Be Scared Of».
GAUTE STORSVE BAND: «Bebé K’awiil»
«Bebé K’awiil» med Gaute Storsve Band (tidligere Gaute Storsve Trio) kom riktignok for en måned siden, men albumet er simpelthen for bra til at det kan forbigås.
Allerede åpningen, tittellåten, er en flott introduksjon til et album som serverer en fantastisk, sømløs miks av nordisk jazz og latinske rytmer, et møte mellom musikere fra Norge og Cuba som sender bølger av lykke til et hjerte som banker for jazz og såkalt verdensmusikk. Albumet er inspirert av Storsves 25 år lange entusiasme for mayakulturen og arkeologi generelt. Det avspeiles også på et cover med dype røtter i mayatradisjonen, signert Francisco Javier Iquic Garcia.
På albumet får du blant annet nydelig gitarspill, virtuost fele- og saksofonspill og en flott sammensmelting av perkusjon og trommer ved kubaneren kubaneren Angel Terry Domech (Buena Vista Social Club / Ibrahim Ferrer) og Vetle Larsen. Tilbakelente «Oración a Ixchel», en hyllest til mayaguden Ixchel, har følsom vokal av kubanske Patricia Morales. «Kinich» danser lett avgårde, med forsiktig felespilling fra Ingrid Berg Mehus. På «Itzamna» er det derimot hennes tur til å skinne, sammen med Jørgen Mathisen (Krokofant) på saksofon og Storsve på el-gitar.
På «Chaak» får lydbildet nye farger i retning frijazzen, drevet fram av Mathisens saksofon og frenetisk trommespill fra Larsen. Avsluttende «Ixchel» er, i sterk kontrast, dempet og florlett, med en lyrisk fele, lun trommevisping, myk saksofon og «fabulerende» gitarspill. Petter Bargs bass er drivakselen i kompet. Kudos også til produsent Aleksander Sjølie og Apollon Records. Intet mindre enn en musikalsk juvel, dette.
LES BIG BYRD: «Diamonds, Rhinestones and Hard Rain»
Vi har «vår egen» Jokke og Sverige har «Jocke» Berg fra Kent. Her er en «ny», svensk Jocke. Stockholmsbandet Les Big Byrd oppdaget jeg da deres tredje album, «Eternal Light Brigade», kom i 2022. 1. mars kom oppfølgeren «Diamonds, Rhinestones and Hard Rain» med mer psykedelia og kraut- inspirert spacerock – pluss en liten dose elektronika.
Joakim «Jocke» Åhlund er mannen som styrer det meste i Les Big Byrd: Låtskriver, arrangør, tekniker, produsent, vokalist og gitarist. Han startet bandet sammen med Frans Johansson (bass). De debuterte på ep i 2011, og i 2014 kom albumdebuten «They Worshipped Cats». Med seg har de Nino Keller (trommer) og Christian Olsson (synth/elektronikk/perkusjon). Ingen i bandet vet hvordan albumtittelen oppsto, men soundet er ganske lett å forklare. Rocken de spiller er repeterende, og de kan nok av og til dra den litt langt. Men – når du synes det begynner å bli litt kjedelig kommer det som oftest et lite grep som løfter låten et hakk videre. De seks låtene klokker inn på drøyt 39 minutter. Det betyr at det er mange lange strekk. Mine favoritter er tittellåten, som er en av to låter med vokal, og ikke minst «Ensam i stan på sommarlovet», med et nydelig, gjennomgående synthriff. Stilen på sistnevnte er ikke langt unna Röyksopp a la «Eple» og «Poor Leno». Den er dessuten «bare» vel fire minutter lang, mens avslutningen «The Night Bus» med sine tolv minutter er albumets lengste. Midtveis kommer en saksofon inn og drar låten i en ny retning og gjør den dobbelt så interessant, og plutselig minner de litt om det norske jazzrockbandet Møster!. En tredje favoritt der, det tar bare litt tid før den kommer dit!
Dette tror jeg låter veldig tøft live! 17. august spiller Les Big Byrd på Langs Akerselva-festivalen i Oslo.
HEIGH CHIEF.: «Chorus of Crickets»
Noen av oss, særlig her på bloggen, er blitt hekta på svenske Jesper Lindell. I går, Langfredag, kom et album som ikke er så langt unna sjangermessig. Da lanserte nemlig Heigh Chief. sitt fjerde studiolbum, med gode låter og en stilsikker produksjon – etter litt sjangermessig prøving (og ikke nødvendigvis feiling).
De startet som Marcus Løvdal Band på musikkonservatoriet i Kristiansand rett før jul i 2012 og gikk helt til topps i Union Blues Cup under Notodden Blues Festival året etter. Det ble ett sjøltitulert album i 2017 før navnet ble endret til Heigh Chief. Det «nye» bandet ga ut hele to album i 2018. Et livealbum kom i 2019 og så et nytt studioalbum i 2020, de har turnert jevnlig i Tyskland – og så er de nå tilbake med «Chorus of Crickets». Navneskiftet har kanskje sammenheng med at stilen nå er nærmere americana og rock, sjøl om bluesen ikke er helt borte. Det siste er tydelig på fire år gamle «Midnight Oil», som hadde en eim av både blues, sørstatsrock og country.
Stilen på «Chorus of Crickets» er litt mer dempet enn på «Midnight Oil». Fra å flørte med americana-stilen reindyrker og omfavner de den her. Jeg synes det er et lurt grep. Det virker som om de endelig har funnet sin plass, sin identitet. Det låter helamerikansk, og det er ikke noe gæren’t i det. Dagens besetning er Marcus Løvdal og Bjørn Blix (begge på gitar og vokal), Lars Christian Narum (tangenter), Jonatan Eikum (trommer og perkusjon) og Lasse Kolsrud Nordby (bass). Leif Karsten Johansen har skrevet låtene sammen med enten Blix eller Løvdal, og han har også produsert – som på de øvrige albumene.
23. mai spiller Heigh Chief. releasekonsert på Salt i Oslo, og til høsten blir det tysklandsturné nummer sju. Men dette må jo være ypperlig musikk for norske festivaler også!
THE IMPOSSIBLE GREEN: «In Technicolor»
God, gammel countryrock og rootsrock med et nikk til The Band og The Grateful Dead er åpenbart «i skuddet». På kort tid har jeg omtalt plater innen denne sjangeren med amerikanske Frontier Ruckus, britiske The Hanging Stars, svenske Jesper Lindell og norske The Scarecrows. For så vidt gjelder det Heigh Chief. også (over). Og – for et par uker siden kom også norske The Impossible Green med debutalbumet «In Technicolor».
Det trondheimsbaserte bandet med røtter i Kristiansund ga høsten 2020 ut «The Impossible Green EP», og i fjor høst solodebuterte frontfigur Mathias Angelhus (gitar /vokal) med det strålende albumet «After The Rain». Mathias Unhjem Rognskog, som han egentlig heter, skrev låtene på solodebuten, mens «In Technicolor» er skrevet av bandet i fellesskap i øvingslokalet og spilt inn live i studio. Dermed har de klart å bevare en slags spontanitet som jeg føler kler dem og sjangeren. Bandet består ellers av Johannes Konstad Brevik (gitar / pedal steel / banjo), Markus Margido Drazkowki Teksum (bass / akustisk gitar) og Adrian Ahtola (trommer/perkusjon).
Albumet har ni fengende låter, der «Ruby Red Roses» tidlig står fram med sitt Allman Brothers-inspirerte riff. På «Green Pastures» og «Do You Wrong» gjester Vegard Lien Bjerkan nydelig på hammond. «Never Get Off My Mind» er «rein» country med høy steelgitar-faktor. Albumet avsluttes med episk anlagte «Great Divide», som starter forsiktig og øker på gjennom drøyt seks minutter. Brynjar Takle Ohr (El Cuero/Spidergawd) har produsert med både hode og hjerte. Det er alltid plass til et nytt countryrockband!
STINA KJELSTAD: «From the Heart»
Helt til slutt kommer en liten «belønning» til dere som fortsatt henger med, noen ord om et album som kommer fra hjertet… Du har kanskje sett henne som duettpartner og medlem av bandet til Jonas Fjeld de siste åra, blant annet i hans tv-sendte 70-årskonsert. På sine soloalbum synger Stina Sivesindtajet Kjelstad på engelsk. Låtene er skrevet og produsert i samarbeid med samboer Andreas Barsnes Onarheim (el-gitar/mandolin/banjo), også han medlem av Fjeld-bandet.
Kjelstad bryter ikke ny mark med dette albumet, men det oser kvalitet hele veien. Det er lett å like de ti låtene og de halvakustiske arrangementene i grenselandet mellom country/americana og pop, med en liten dæsj folkrock. Kjelstad har en flott stemme som kler låtene godt. Aller best liker jeg åpningen «Blue», «Flowers» og florlette «White Shores», «Bird» og «Painted Pictures».
God påske!
Av Øyvind Rønning
Les flere «Øyvind anbefaler» her!
