I løpet av to måneder har jeg hatt gleden av å se to gamle helter i Stockholm. Først The Rolling Stones og deretter Bob Dylan. Begge gangene meldte vemodet seg med det underliggende spørsmålet: Er det slutt nå?
Ingen av dem har riktignok varslet at årets turné skal være den siste, men i og med at alle de involverte aldersmessig er rundt de 80 er det likevel naturlig å tenke tanken. Og når Bob Dylan etter 30 år på veien med sin «Never Ending Tour» etter pandemien velger å omdøpe turneen til «Rough and Rowdy Ways World Wide Tour», kan det kanskje signalisere at også han har tenkt tanken? Vi vet jo alle at tida ikke tillater noe «Never Ending» for noen av oss, spørsmålet er bare når slutten faktisk melder seg.
Tvetydige signaler
Signalene 81-årige Bob Dylan sender ut om mulig avskjed er likevel nokså tvetydige. Det er mange år siden han overga en stående positur bak mikrofonstativet med sin gitar på scenen, og i stedet satte seg godt til rette bak pianoet. Men de første årene som «pianomann» dro han tross alt noen låter også på gitaren, samtidig som han innimellom gjerne sto opp bak pianoet.
Da jeg for ei uke siden så ham i Stockholm, beveget han seg vekk fra pianoet kun noen svært få ganger. Og da han satt bak pianoet valgte han helst å bli sittende. Bare en sjelden gang i blant reiste han seg opp mellom låtene, for å bli mer synlig for publikum. Det kan være jeg tar feil, men jeg opplevde det som at min gamle helt er blitt nokså skrøpelig fysisk.
Ingen nostalgi
I sterk kontrast til denne gamle og skrøpelige mannen, sto den høyst vitale og fortsatt nysgjerrige musikeren Bob Dylan. I stedet for å lene seg på sine gamle hits, fokuserte han i stor grad på musikken fra sitt siste album «Rough and Rowdy Ways». Og framføringen av mange av dem holdt meg fjetret, med «Key West (Philosopher Pirate)» som en personlig favoritt.
Av platas ti låter var det faktisk kun én han ikke spilte, og med tanke på at den utelatte låten, «Murder Most Faul» er på hele 17 minutter, så er det valget kanskje ikke så rart. Og når han først tok noen gamle, unngikk han behendig å ta de aller største allmennhitsene, samtidig som de han tok (slik som «Most Likely You Go Your Way and I’ll Go Mine», «When I Paint My Masterpiece» og «I’ll Be Your Baby Tonight») i sedvanlig Dylan-stil kom i en helt annen drakt enn originalen vi en gang i tiden ble kjent med. Det gjaldt også «Every Grain of Sand», som avsluttet konserten så vitalt finstemt at det gir grunn til både å tro og håpe på enda en ny runde i manesjen.
Ungsauene i Stones
Sammenliknet med Bob Dylan er gutta i The Rolling Stones bare for ungsauer å regne. For mens Dylan er 81, er Mick Jagger som eldstemann i The Rolling Stones «bare» 79. (Keith Richards oppnår samme alder rett før jul, mens Ronnie Woods er 75).
Men da jeg så The Rolling Stones i Stockholm tidligere i sommer, framsto Jagger fysisk likevel som langt yngre enn sin amerikanske kollega. For til tross for sine fylte 79 har han en imponerende smidighet i kroppen, der han i mer enn to timer vandrer – og småløper! – fram og tilbake på scenen. Vilt gestikulerende med armer og suggererende hoftevrikk og andre kroppsbevegelser som omtrent får tida til å stå stille. Det er nærmest naturstridig at en mann på hans alder skal ha en slik smidighet og utholdenhet som Jagger viser på scenen – så får det være at de mellom låtene innvilget seg noen ekstra sekunders pause de tidligere aldri trengte.
Også for The Rolling Stones er det sterk kontrast mellom deres fysiske tilstedeværelse og musikalske framtoning. Men her i motsatt retning til Bob Dylan. For mens de gamle mennene på scenen dyrker det fysisk ungdommelige, er det nostalgien som gjelder musikalsk. Der Dylan velger å spille nytt materiale, pumper The Rolling Stones ut sine gamle klassikere på rekke og rad. Og som regel i versjoner som er så tro til originalen at du sjelden trenger mer enn et sekund på å identifisere dem.
Definerte et musikalsk univers
Forskjellene til tross ble møtene med begge ikonene opptur, om enn en av det vemodige slaget. The Rolling Stones og Bob Dylan var jo på hver sin måte med på å forme mitt musikalske univers. De var grunnpilarer jeg som usikker tenåring kunne støtte meg til, og sammen med en håndfull andre var de sjefsarkitektene som definerte mitt liv og veien jeg slo inn på. Da blir det som om hele livet passerer revy, når de nærmer seg slutten på sine respektive konserter – og når Rolling Stones setter punktum med «Satisfaction» synker den triste erkjennelsen inn om at dette godt kan være «The Last Time».
Men, skulle jeg ta feil og de vender tilbake til en «scene nær deg» er det helt greit. Jeg legger ingen prestisje i dette. Tvertimot. Jeg tar gjerne feil på dette punktet!
Av Leif Gjerstad
Les også: Blir dette siste kvelden?
