Våren 1965 strigråt jeg da nyheten nådde meg om at The Rolling Stones skulle oppløses. 57 år etter er jeg klar for å se bandet på turnéavslutningen i Stockholm nå søndag. Men kanskje blir dette faktisk «The Last Time»?
Det var den sangen som fikk tårene å renne, da min litt eldre nabo avbrøt min sang utenfor blokka vår ved å spørre meg om jeg visste hvorfor Stones sang det jeg sang? Altså tekstlinjene
Well this could be the last time/This could be the last time/Maybe the last time/I don’t know, oh no, oh no.
Jeg prøvde å klamre meg til forbeholdene i «maybe» og «I don’t know», men Affe som visste så mye mer enn meg kunne forklare at dette helt sikkert var det siste de skulle gi ut. Riktignok skulle de ut på en turné samme år, men så var det jevnt slutt. Dette var «The Last Time». Det hadde bandet selv sagt.
I dag vet jeg bedre. Affe bare bløffet. The Rolling Stones sa ikke farvel med «The Last Time»-singelen i 1965, men kom til min store tilfredstillelse med «Satisfaction» bare noen få måneder seinere. Og har siden bare rullet på, tiår etter tiår, fram til de i år har kunnet legge ut på turnéen «Sixty». Som en markering av at det i år er 60 år siden eventyret startet hjemme i London.
Opprørere og dinosaurer
Mitt eget forhold til The Rolling Stones har variert opp gjennom årene. Det lidenskapelige forholdet jeg en gang hadde (og som i barnslig uforstand fikk meg til å gi bort en John Lennon-autograf, bare for å vise min lojalitet til Stones! Gremmes gremmes…) varte bare noen år, og bikker vi 1975 var jeg blant dem som avfeide dem som gamle uinteressante dinosaurer.
Og seint på 1980-tallet, da Mick Jagger til Keith Richards store ergrelse seriøst vurderte å bryte ut og gå solo, hang «føre dette»-stempelet fast ved dem. For selv om du sikkert finner noen som vil opponere også her, kan nok de aller fleste enes om at studioalbumene «Undercover» (1983), «Dirty Works» (1986) og til dels også «Steel Wheels» (1989) i stor grad høres ut som et band på tomgang.
Evig ung?
Det var nok også på denne tida (eller muligens noen få år etter?) at jeg opplevde The Rolling Stones som et litt likegyldig liveband med en litt patetisk frontfigur. Joda, Keith har alltid vært kul og kjemien med Ronny Wood var hele veien strålende. Og bak der sørget Charlie Watts og Bill Wyman for «rockens stødigste komp». Men lengst fram på scenen? Mick Jagger»?
Problemet var definitivt ikke manglende energi, for det hadde han. Problemet var heller at han ville at tiden skulle stå stille. Han virket manisk opptatt av å spille rollen som det ungdommelige sexsymbolet han en gang hadde vært, uten å ta hensyn til at han faktisk hadde blitt 20+ år eldre. Det virket som om han ikke torde å stå i sin egen alder, han ville tviholde på noe som ikke lenger var. Mick Jagger framsto som altfor forfengelig og lite troverdig.
Elder Statesmen of rock
Et par, tre turneer seinere hadde han åpenbart innsett dette selv. Han sluttet å leke 20-åring og framsto som en mer moden artist, uten at det betyr at verken den seksuelle flørtinga eller den imponerende energien var historie. De hadde bare tatt en litt annen form.
Og siden har de bare rullet videre, som en slags rockens «elder statesmen». Når bandet i Stockholm søndag setter sluttstrek for årets «Sixty»-turné er det dessverre uten verdens tøffeste trommis Charlie Watts bak trommene. Men Mick Jagger (79), Keith Richards (78) og ungsauen Ronnie Wood (75) vil sammen med Steve Jordan og Darryl Jones ganske sikkert forvalte arven godt og få taket på Friends Arena (dersom det hadde vært ett) til å løfte seg når de drar i gang klassikere som «Satisfaction», «Honky Tonk Women», «Jumpin Jack Flash» «Sympathy For The Devil», «Gimme Shelter», «Street Fighting Man» og rundt ti andre som har vært gjengangere på (nesten) alle konserter på årets turné.
The Last Time?
Og «The Last Time»? Den har de faktisk ikke spilt en eneste gang på denne turneen og knapt heller på noen andre konserter de siste 25 årene. Kan likevel være at jeg nynner på den i mitt indre, vel vitende om at dette faktisk kan være «The Last Time» vi får oppleve The Rolling Stones på turné. Maybe. I don’t know.
Men skulle det nå vise seg å bli det, så vil jeg ikke løpe opp trappene (slikt har jeg for lengst sluttet med) med tårer rennende nedover kinnet. Jeg vil heller føle på en stor takknemlighet for det lydsporet de – til tross for noen uenigheter underveis – har vært i mitt liv.
Av Leif Gjerstad
Les også: Mick Jagger – Stones skjebne uviss (intervju fra 1987)
Les også: Keith Richards – Vil eldes med verdighet (intervju fra 1988)
Les også: Hjertet i Rolling Stones har sluttet å slå
Les også: Rolling Stones – kjappe håndtrykk
