Jeg er optimist og tar for gitt at 2021 blir et mye bedre år enn 2020. Spørs likevel om det nye året kan hamle opp med musikkåret 1971?
Siste halvdel av 1960-tallet omtales gjerne som rockens gylne år. Det var da de unge popstjernene brøt med gamle konvensjoner og sprengte eksisterende rammer. Det var da rockemusikken i større grad enn noensinne opponerte mot «the establishment», ofte i tett tospann med de politisk opposisjonelle – og det var da The Beatles, The Rolling Stones, Bob Dylan og alle de andre tok sin musikk til nye kreative høyder.
Den mytiske klangen nyter likevel ikke 1971 like godt av, men et blikk 50 år tilbake i tid viser at det året ikke hadde noe å skamme seg over. Tvert i mot. For listen over store album med så vel etablerte som litt nyere og mer ukjente navn er imponerende lang. Og listen illustrerer samtidig at man etter noen års vill eksperimentering nå er på vei over i en annen fase, der albumet som et rendyrket kunstnerisk produkt fester og modner seg.
Høyt tempo
Men til tross for dette litt mer kunstnerisk ambisiøse aspektet, lever 1971-rocken fortsatt godt på den rastløse spontaniteten. De fleste artister lever etter normen å gi ut (minst) et album i året, og det skal gå enda mange år før det blir mer vanlig å drøye med to til fire år mellom hver utgivelse.
Begge deler kan i hvert fall delvis knyttes direkte til musikkbransjens økonomi. I 1971 var rocken fremdeles så pass ung og ungdommelig at tanken på en langvarig karriere som rockemusiker syntes absurd. Det var her og nå som gjaldt og karrieren måtte melkes mens det fortsatt var noe å hente.
Et par tiår seinere var problemstillingen en helt annen. Da hadde historien vist at det var mulig med lange karrierer, og da kunne det lønne seg med et større tidsspenn mellom utgivelsene. Nå gjaldt det å melke det globale plate- og konsertmarkedet for det det var verdt, før man foret markedet med en ny utgivelse.
Bowie, Rod og Elton
Men tilbake til 1971. Da var slik markedstenkning definitivt ukjent for den unge artisten David Bowie. I løpet av halvannet år spilte han inn både «The Man Who Sold The World», «Hunky Dory» og nesten hele Ziggy Stardust-plata, med Hunky-albumet som bidraget til plateåret 1971.. Og hans to år eldre kollega Rod Stewart hadde det neppe kjedelig det året han heller, siden han rakk med både soloplata «Every Picture Tells A Story» og to album med The Faces. Spesielt soloalbumet ble en kreativ og kommersiell fulltreffer, og med superhiten «Maggy May» som drahjelp etablerte LPen Stewart som superstjerne.
Og i forbindelse med Stewart ville det være rart å ikke nevne daværende svirebror Elton John, som med «Madman Across The Water»-albumet ga ut det som både tok ham helt til topps og som står igjen som et av hans aller fineste.
Stones, The Who og (ikke) Beatles
Av de tre store stjernene som ble nevnt i begynnelsen av saken, var The Rolling Stones de som markerte seg aller sterkest dette året. Det var jo da de slapp sin klassiker «Sticky Fingers», mens deres London-venner i The Who fulgte opp i god form med «Who’s Next».
Noen neste-plate ble det ikke for The Beatles, siden de hadde gått over i historien året før. Til gjengjeld kom Paul McCartney med «Ram» og John Lennon med «Imagine» som begge ble framgangsrike, mens George Harrison var akkurat litt for kjapp på avtrekkeren for å få plass i en sak om 1971. Selv om hans triple «All Things Must Pass» ble en av det årets største salgssuksesser, kom den jo faktisk ut i desember året før.
Viser og singer/sonwriters
Inngangen til 1970-tallet varslet også den store oppblomstringen for singer/songwriters. Ti år etter at protestbevegelsen hadde satt visene i fokus, kom en ny generasjon med blikket rettet mot det mer personlige. Leonard Cohen ga ut sitt tredje album dette året, mens både Carole King og James Taylor fikk storselgere med henholdsvis «Tapestry» og «Mud Slide Slim and The Horizon» – begge platene artig nok med Carole Kings komposisjon «You’ve Got a Friend» som en av låtene.
Mens King og Taylor sammen med Joni Mitchell (ga ut «Blue» i 1971) representerte singer/songwriter-sjangeren på den store scenen, var dette året Nick Drake fulgte opp debuten med «Bryter Layter» og vi for første gang stiftet bekjentskap med John Prine («John Prine» }, og vel i praksis også Gene Clark («White Light») som albumartister.
Alle bar løfter om mer og en bølge som med Jackson Browne, Linda Ronstadt og Warren Zevon i sentrale roller skulle prege resten av 1970-tallet.
Progg og andre band
Det skulle også progbølgen gjøre, som etter en tidlig start med Jethro Tull og King Crimson blant pionerene nå skjøt ordentlig fart med nye grupper som Emerson, Lake & Palmer, Yes og Genesis. Ingen av dem riktignok debutanter dette året, men ELPs album «Taurus» etablerte trioen på stjernehimmelen, mens «The Yes Album» og Genesis’ «Nursery Crime» begge var sterke album som ga bud om mer.
Det samme kan trygt sies om Pink Floyd, som etter Syd Barretts avskjed i 1968 gradvis hadde nærmet seg mainstream. «Meddle» ble bandets bidrag i 1971, mens de ventet på sitt ultimate gjennombrudd med måneferden to år seinere.
På den britiske bandfronten anno 1971 slipper vi selvsagt ikke unna Led Zeppelin som med albumet «IV» og sanger som «Stairway to Heaven» tok skrittet opp i en høyere sfære. Mens Allman Brothers Band på den andre siden av Atlanteren sommeren 1971 slapp det doble livealbumet «At Fillmore East» og med det markerte starten på 1970-tallets dynamiske southern rock-bølge.
Dessverre døde Duane Allman bare tre måneder etter utgivelsen, faktisk akkurat slik også Jim Morrison gjorde etter at The Doors slapp sitt album «L.A. Woman». Ta med Janis Joplins «Pearl» også, og vi har tre sentrale 1971-plater med tre stjerner som forlot scenen så altfor tidlig.
Farget musikk
Trommisen i Allman Brothers Band var for øvrig farget, noe som den gangen var heller sjeldent i rocken. For musikkverden var fortsatt nokså segregert, så mens de hvite syslet med rock tok afroamerikanerne seg av soul, funk og rhythm & blues. Dette året både med det faregrike mangfoldbandet Sly & The Family Stones «There’s A Riot Going On» og Marvin Gayes evige klassiker «What’s Going On» som to utmerkede eksempler på album som i klare ordelag kommenterte sin politiske samtid.
Og det var noe av det som fant sted i 1971. Jeg tenker vi kommer tilbake til noen av disse platene (samt et par skandinaviske 1971-plater) i løpet av inneværende år!
Av Leif Gjerstad
Se også: Noen sentrale plateutgivelser fra 1971
Se også: Noen sentrale skandinaviske plater fra 1971
