Som tolvåring ville Phoebe Bridgers bli «den nye Dylan“. Nå har hennes album «Punisher» av mange kritikere blitt kåret til det beste 2020 ga oss.
La gå at tolvåringens ambisjoner om å bli den nye Dylan ikke skal tas så mye mer på alvor enn at min eldste sønn som femåring ville bli den nye Maradona. Men i motsetning til min sønn som fant sin lidenskap i bratte fjellheng heller enn på fotballbanen, valgte Phoebe Bridgers å utvikle sin interesse for musikken.
Det har hun lyktes så godt med at hennes album «Punisher» ble kåret til årets beste både på den norske Kritikertoppen og den svenske TTs-albumtopplista. Og det stopper ikke der. Den amerikanske 26-åringens andre langspiller er en gjenganger på diverse mediers årsbestelister rundt om i verden.
Vestkyst
Og hvem er så artisten som har fått sitt store gjennombrudd i det hersens koronaåret? Det kortfattede svaret kan kanskje være at hun er en middelklassejente fra Pasadena utenfor Los Angeles med liberale foreldre som foret henne med artister som Tom Petty, Neil Young og Joni Mitchell. Mens hun selv i tillegg trekker fram artister som Tom Waits, Nina Simone, Jackson Browne og framfor alt Elliott Smith som viktige for sin egen utvikling.
Endelig bør vel også nevnes at hun i løpet av de siste seks årene også har samarbeidet med folk som Ryan Adams, Matt Berninger (The National) og Conor Oberst (Bright Eyes). Noe av det dessverre med kraftig bismak. Mer om det siden.
Gatesanger og reklamefilm
Starten fant uansett sted hjemme i Pasadena, der hun som ungjente testet livet som gatesanger. En tid og tilværelse Bridgers innrømmer å ha et ambivalent forhold til.
– Jeg trivdes dårlig med å stå på gaten og spille foran gamle menn som sto og stirret på meg. Men samtidig var det en veldig god erfaring som lærte meg mye, har Phoebe Bridgers uttalt i et intervju med Uncut.
Det var likevel ikke bare gamle menn som stirret på ungjenta. Hun kom også i kontakt med mer jevnaldrende i det lokale bandet Sloppy Jane, og sammen fant de snart veien til klubbscenen i Los Angeles. For Bridgers innebar oppmerksomheten også et par lukrative reklameoppdrag for IPhone og Taco Bell.
– Jeg spilte inn tre reklamefilmer, og de ga meg nok penger til å kunne fokusere helt på egen musikk de neste par årene.
Metoo-beskyldninger
En av dem som på denne tida la merke til Bridgers var Ryan Adams. Han tilbød seg å hjelpe henne fram, ved å produsere og gi ut hennes musikk på sitt eget selskap. Samarbeidet fungerte så godt at det snart oppsto en romanse mellom 20-årige Phoebe og den 20 år eldre Ryan. Han ga også ut hennes debutsingel «Killer» i 2015, men den søte musikken fikk snart bitre undertoner.
Bridgers opplevde Adams som kontrollerende og manipulativ, og da hun etter to år brøt ut av forholdet var tidligere løfter lite verdt. Og da Bridgers etter bruddet reflekterte rundt forholdet, konkluderte hun med at Adams lokket med samarbeid primært for å få sex.
Da meetoo-bølgen rullet over USA havnet Ryan Adams i gapestokken. Bridgers og flere andre kvinner sto fram i New York Times med påstander om at Adams misbrukte sin makt og drev med seksuell trakassering. Noen av kvinnene ga ham også skylda for å ha blokkert deres videre karrierer. (Adams har avvist alle anklagene som helt grunnløse)
For Phoebe Bridgers gikk det uansett bra. Da sex-beskyldningene mot Adams ble kjent hadde hun allerede debutert framgangsrikt med albumet «Stranger in the Alps». Og et av kuttene som fikk mest oppmerksomhet var den nokså nådeløse låten «Motion Sickness», som Bridgers i ettertid har bekreftet handler om forholdet til og bruddet med Adams.
To soloalbum, to sideprosjekt
Heldigvis har Pasadena-kvinnen hatt mer positive erfaringer med andre hun har samarbeidet med. Hun har snakket varmt om produsent Tom Berg, som på sin CV blant annet har signet Beck og produsert Aimee Mann. Det var også hans gode kontakter som sikret at de kunne spille inn «Punisher» i det kjente studioet LA Sound City. Et studio som fort kunne blitt så altfor dyrt uten Bergs «vennepris».
Dessuten sørget oppholdet i LA Sound City for at hun traff Jim Keltner og fikk ham til å bidra på plata, og ikke minst: det var der hun ble kjent med Conor Oberst. Et vennskap som mellom «Stranger in the Alp» og «Punisher» resulterte i samarbeidsprosjektet med det kronglete navnet Better Oblivion Community Center. Til alt hell var musikken deres lettere tilgjengelig enn navnet skulle tilsi, og da det selvtitulerte albumet kom ut i januar 2019 høstet det mye ros – slik også Boygenius-EPen sammen med låtskriverkollegene Julien Baker og Lucy Dacus fikk.
Et spesielt år
Selv om det altså gikk nærmere tre år mellom hennes to soloalbum, har de ulike samarbeidsprosjektene holdt henne travel. Og da alt var klart for «Punisher» før sommeren, tydet kalenderen på at også 2020 ville bli et hektisk år.
– Før koronaen brøt ut, advarte manageren min meg om at jeg knapt ville ha en eneste fridag de tre første månedene etter at plata kom ut, fortalte Bridgers til The Guardian i forbindelse med albumslippet i juni. I stedet ble det avlyste turneer med The National og The 1975 og et liv i selvvalgt isolasjon hjemme i California. Med en hverdag som kan kle opphavskvinnen til «Punisher», skal vi tro hennes refleksjoner rundt tittelen.
– En «punisher» er en som ikke vet når hun skal holde kjeft. Og i min koronaisolerte tilværelse føles det som om jeg har levd tett sammen med min egen punisher. Jeg har jo vært stuck i flere måneder med mine egne mørke tanker, har hun bemerket til Uncut.
Synger mot Trump
De siste månedene har hun imidlertid orientert seg mer utover igjen, blant annet ved klare meldinger i sosiale medier i forbindelse med presidentvalget i hennes hjemland.
– Som amerikaner har jeg følt det nærmest som forpliktende å snakke ut i disse tider, sier Bridgers med klar henvisning til valgets store taper, Donald Trump.
– Han vil gjerne late som om han er antiautoritær, mens han i virkeligheten bare oppfører seg som en helvetes diktator.
Avsmaken for Trump fikk i november også Bridgers til å gi ut singelstuntet «Iris» sammen med Maggie Rogers. En låt som bare var tilgjengelig en dag, og der inntektene tilfalt en kampanje for rettferdig valg i Georgia. Selv om Phoebe Bridgers mener slike markeringer kan være viktige, innrømmer hun at hun aller mest lengter etter å kunne turnere igjen.
– Det ville vært fantastisk å kunne spille musikken for folk i fulle hus igjen, sier Phoebe Bridgers som overfor The Guardian bedyrer at en turné for henne ikke er så mye vill festing.
– Jeg er mer typen som legger meg straks etter konserten, for å kunne stå opp tidlig neste morgen og praktisere yoga.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste internasjonale album
