(minnesartikkel i anledning 10-årsdagen for Jeff Buckleys død, publisert i Dagsavisen 2007)
– Hvis du vil vite mer om min far, så kan du spørre noen av hans gamle venner. De vet mye mer enn meg, og jeg har telefonnumrene til mange av dem, sa Jeff Buckley mens han plukket på gitaren.
Det var september 1994, i den lille vaktbua som fungerte som garderoben til Cruise Café på Aker Brygge. I en slitt lenestol i et hjørne satt 27-årige Jeff Buckley. Bare få uker tidligere hadde han albumdebutert med ”Grace”, og fått anmelderne til å rope over seg av begeistring. Nå var han i Oslo for å presentere seg for et nysgjerrig norsk publikum – som på det tidspunktet ikke var større enn at alle fikk plass på lille Cruise Café.
Den forbudte faren
Men om han var det årets store sensasjon, var han ikke klar for sammenlikninger med sin far, kultartisten Tim Buckley som døde av en overdose i 1975, bare 28 år gammel. Jeff hadde bare truffet faren en gang, og forholdet til opphavet var anstrengt. Derfor var han tydelig oppgitt, da jeg etter en snau times prat stilte det ”forbudte” spørsmålet, enda jeg på forhånd hadde fått klar beskjed om at faren var et ikke-tema.
– I musikken sin viser han et bilde av sin sjel for meg, og min første konsert i New York var på en tributtkonsert til ære for min far. Men ellers har jeg tviholdt på mine egne saker, var derfor alt Jeff Buckley ville si om opphavet under sitt første og eneste norgesbesøk.
Hans ”egne saker” på platefronten var den gang begrenset til en live-EP og nevnte ”Grace”. Og flere rakk han ikke, før bølgene i Missisippi slukte ham 29. mai 1997. Til gjengjeld er det kommet fem offisielle CD/DVDer med Jeff Buckley i ettertid, og i anledning tiårsdagen for hans død slippes nå en samle-CD og en dokumentar-DVD. Førstnevnte både med hans i dag mest kjente låt, ”Hallelujah”, og hans eneste lille singelhit før han døde, ”Last Goodbye”.
Legenden vokser
Men drukningsdøden i Missisippi betød ikke et farvel til Jeff Buckley. Han var i full ferd med å spille inn oppfølgeren til ”Grace”, da han en sein nattestime møtte sin skjebne i elva. Og Memphis-materialet, både med ferdige og uferdige låter, ble utgitt som dobbeltalbumet ”Sketches For My Sweetheart The Drunk” året etter.
Denne utgivelsen er seinere blitt supplert med liveopptak, slik at utgivelsene etter hans død er blitt langt flere enn de han ga ut i live. Jeff Buckley er blitt en legende, en av de unge døde med en mytisk posisjon som tilsynelatende fortsatt bare går i en retning. Oppover.
Den mest opplagte grunnen til dette er selvsagt musikken. ”Grace” har en tidløs kvalitet, hvor Jeff Buckley bruker sin elastiske stemme som et emosjonelt bindeledd i sitt fascinerende brygg av rock, folk, jazz, soul og blues. Buckley byr på en skjør sårhet som med intensitet og styrke langsomt, men sikkert trekker stadig flere inn i hans magnetfelt. Det er ikke uten grunn at ”Grace” (sammen med Nirvanas ”Nevermind”) ofte trekkes fram som 1990-tallets viktigste plate, selv om den aldri nådde høyere enn 149. plass på Billboards albumliste.
Den tragiske Buckley-sagaen
Men uansett hvor epokegjørende ”Grace” var, kommer vi i mytebyggingen heller ikke unna tragedien med far og sønn Buckley. To generasjoner Buckley som knapt kjente hverandre. To generasjoner Buckley som begge døde unge i ulykker. Og to generasjoner Buckley med en musikalsk nerve som skiller dem ut fra den store hop.
Buckley-sagaen har det meste som trengs for å bygge legender. Og skulle noe mangle, sørget Jeff Buckley for at den siste brikken falt på plass med sin versjon av Leonard Cohens ”Hallelujah”. Den har føyd seg inn i den eksklusive rekken av coverversjoner som i oppmerksomhet overgår originalen, og derfor er det i dag ikke Leonard Cohens, men Jeff Buckleys mer dempede og slepende såre versjon vi hører gatesangerne prøve seg på. Og som de Nye Gitarkameratene kan takke sin Hallelujah-Spellemann for.
– Cohens sanger har en kvalitet som gjør at de passer godt også i helt andre arrangement, forklarte Jeff Buckley om grunnen til at han hadde inkludert ”Hallelujah” på ”Grace”.
Stemmen som stemningsformidler
På Cruice-konserten kom ”Hallelujah” i en gåsehudversjon, men også ellers bød konserten på mange store, om enn noe innadvendte øyeblikk.
Det litt innadvendte uttrykket viste han også da vi snakket sammen før konserten. Med gitaren på fanget fortalte han lavmælt om oppveksten sammen med sin mor og om livet i New York. Men aller helst snakket han om kunstens plass i samfunnet, og det nærmeste han kom inn på egne bedrifter, var da han forklarte at han brukte de ingrediensene som må til for å male den stemningen han søkte.
– Og her er stemmen viktig. Den kan både formidle ord og fungere som et instrument på linje med alle de andre, sa Jeff Buckley. Som ellers vektla at musikk må romme både glede og smerte.
– Vi trenger begge deler for å forstå livet. Og for kreative mennesker bør innsikt i livet være det aller viktigste. Alle erfaringer reflekteres i det som skapes, og i tillegg til å reflektere verden slik den er, kan de også formidle vyer om hvordan den burde være, fortsatte Jeff.
Erfaringer, refleksjoner og vyer som fortsatt lever i hans musikk, ti år etter hans død
Telefonnumrene til hans fars venner? De glemte jeg selvsagt å be om.
Av Leif Gjerstad
(minnesartikkel i anledning 10-årsdagen for Jeff Buckleys død, publisert i Dagsavisen 2007)
PS! Sitatene i saken er hentet fra intervju jeg gjorde med Jeff Buckley i september 1994. Det kan du lese her:
Les også: Jeff Buckley: Amazing Grace (arkivintervju fra 1994)
