(intervju opprinnelig publisert januar 2009)
Oslo: Torkil Damhaugs nye roman «Døden ved vann» kretser rundt overgrep av ulike slag. Selv har han et så sikkert grep om skrivinga at boka kommer i tre bokklubber og allerede er solgt til tre land.
– Egentlig var boka klar for utgivelse i fjor høst, men da bokklubben Nye Bøker ønsket den som hovedbok i januar, valgte vi å utsette utgivelsen til nå. Det handler tross alt om å nå et stort publikum, forklarer Damhaug om boka som kommer i et førsteopplag på 56 000. Og som foruten Nye Bøker i januar, blir hovedbok i Tanums Bestselgerklubb i februar og Krimklubb i mars.
«Døden ved vann» er Torkil Damhaugs femte roman siden debuten med «Flykt, måne» i 1996. Men mens det bare kom to bøker i løpet av de ni første årene av hans forfatterskap, er de tre siste kommet som perler på en snor de siste drøye tre årene. Med den kritikerroste «Se meg, Medusa» som den siste før «Døden ved vann», høsten 2007.
– Det henger naturlig sammen med at jeg ikke har vært forfatter på heltid før 2006, sier den 50-årige forfatteren og firebarnsfaren og viser til sitt mangeårige virke som lege og psykiater.
– Akkurat nå føler jeg et behov for å fokusere helt på litteraturen. Men jeg utelukker ikke at jeg ved et seinere tidspunkt vender tilbake til legejobben. Det gir andre erfaringer som også er viktige.
Vondt tema
«Døden ved vann» starter ved svømmebassenget på Kreta og fortsetter i Amsterdams modell- og dopmiljø, før vi sammen med den unge kvinnen Liss havner i Oslo-regionen.
Etter et utsvevende liv som modell av det litt tvilsomme slaget, kaster Liss seg på flyet til Oslo da hun får meldingen om at hennes storesøster og store forbilde Mailin er forsvunnet. Liss jakter desperat på sin dyktige psykologsøster, og når mysteriet er oppklart, fire lik og 445 sider seinere, har Liss og leserne kommet i nærkontakt med både overgripere og deres incestofre. Og ikke minst, fått et innblikk i hva slags skjebnesvangre konsekvenser overgrep på unge mennesker kan få.
– Det er et vanskelig og vondt område å gå inn i. Å skrive om alvorlige overgrep er et etisk dilemma. Brukes det som kulisse i underholdningsøyemed, kan det lett skape likegyldighet, men jeg håper jeg har klart å skrive om det på en måte som gir innsikt og plasserer overgrep i en større sammenheng, sier Torkil Damhaug, som i sitt virke som psykiater har hatt mye med incestofre å gjøre.
– Men jeg har selvsagt ikke brukt noen av mine egne pasienter i denne boka, presiserer Damhaug.
Psykologisk thriller
Handlingen drives effektivt framover av et veldreid plot, men forfatteren mener selv at hans spenningsroman er mer en psykologisk thriller enn en krimbok.
– Jeg er opptatt av å følge utviklingen i noen personer, og i «Døden ved vann» skjer utviklingen mye langsommere enn i en tradisjonell krim. Her er det fokus både på søsterforhold og mennesker i mental ubalanse, og det er et landskap som inviterer til historier, sier Damhaug. Som for øvrig lar bokas klimaks utspille seg ved et mørkt vann, ikke langt unna Lørenskog, hvor han kommer fra.
I forlengelsen av skildringen av søsterforhold, overgripere og skjebnen til deres ofre, dveler boka også ved spørsmålet om skyld, og om hvordan vi forholder oss til det på ulik måte.
Hvordan bearbeide skyld
– Alle mennesker har det i seg at de bevisst eller ubevisst kan skade andre. Spørsmålet blir da hvordan et menneske bearbeider skyld for å leve videre. Noen velger å stå fram med det de har gjort, mens andre prøver å dekke over eller fortrenge det, kommenterer Damhaug og viser til sin hovedperson Liss Bjerke som sliter med både det ene og andre.
– Liss er i ubalanse og hun er lenge utrygg. Men hun er også handlingssterk. De fleste mennesker har en blanding av sårbarhet og styrke. Noen har mye av det ene og mindre av det andre. Men det finnes også noen som har mye av begge, slik som Liss.
Uenighet om profiler
Sentralt i oppnøstingen av Mailins skjebne står den avdøde ungareren Sándor Ferenczi, fra psykoanalysens tidlige fase, samtidig som spørsmålet om psykologisk analyse som etterforskningsmetode dukker opp. For mens Damhaugs førstebetjent Viken i Oslo-politiet viser stor interesse for psykologiske profiler i jakten på morderen, er mange av hans kolleger skeptiske.
– Profiler brukes mye mer i USA og England enn i Norge. De aller fleste drap begås tross alt i affekt, og svært få drapsmenn dreper mer enn en gang. Men i andre typer forbrytelser, som voldtekt og brannstiftelse, hvor gjentakelse er langt vanligere, kan denne typen profiltegninger gjøre større nytte, mener Damhaug.
– Syns du norsk politi i større grad bør bruke psykologiske profiler i sitt etterforskningsarbeid?
– Det overlater jeg til politiet å vurdere. Jeg nøyer meg med å skrive om det.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Adresseavisen 19.01.2009)
