Første gang Ryan Adams spilte solo i Norge var på klubben So What i Oslo 2001. Da hadde han nylig gitt ut sitt første soloalbum «Heartbreaker». Til helgen står 50-åringen på scenen i Bergen og Oslo, for å feire 25-årsjubileet av sin klassikerdebut.
At Ryan Adams står på en norsk scene er ikke så uvanlig. Årets besøk i henholdsvis Grieghallen i Bergen 14. mars og Oslo Konserthus 15. mars blir hans 14. og 15. i rekken som soloartist, mens førstebesøket fant sted med hans gamle gruppe Whiskeytown i 1998.
Sammen med Wilco og Uncle Tupelo var nettopp Whiskeytown frontfigurene i den så kalte alternative countryscenen som vokste fram på 1990-tallet. Men ikonstatus fikk Ryan Adams først da han brøt med Whiskeytown og gikk solo med «Heartbreaker». Lovordene haglet rundt den da 25-årige amerikaneren fra North Carolina, og selv om albumet aldri solgte nok til å erobre salgslistene, så «menigheten» straks storheten i Adams solodebut. Og da han i årene som kom i rask rekkefølge fulgte opp med album som «Gold», «Love Is Hell» og «Cold Roses» syntes det som han knapt kunne gjøre noe feil.
Produktiv
Muligens med unntak for at han var for energisk og produktiv. For selv om han stadig var ute på veien, rakk han likevel å gi ut hele tolv studioalbum i løpet av sine ti første år som soloartist.
Det ble mer enn mange kunne forholde seg til, og kanskje også for mye for hans eget beste. I hvert fall hvis målet er å holde kvaliteten på topp hele veien, så kunne han med fordel redigert seg selv litt strengere. Påfunnet med å spille inn Taylor Swifts album «1989» virket også litt rart da det kom i 2015. Men, som artist står han selvsagt helt fritt til å følge sitt eget hjerte, og når han leverer så bra album som skilsmissealbumet «Prisoner» i 2017, så skal vi være litt forsiktige med kritikken.
Måten han oversvømte markedet var neppe så lurt rent strategisk, men selv med litt ujevn produksjon var hans status som ikon sikker. Helt til februar 2019, da #metoo-bølgen rammet Ryan Adams.
#metoo
I en artikkel i New York Times sto flere kvinner fram og beskyldte Adams for å ha trakassert dem seksuelt. Og mønsteret sto klart, det handlet gjerne om unge kvinnelige artister som den da 44-årige Adams ville hjelpe fram, men som han underveis manipulerte og trakasserte seksuelt. Og nektet de å ha sex med ham, ble han ifølge beskyldningene lett hevngjerrig, verbalt voldsom og kuttet all støtte han tidligere hadde lovt dem. To av de sju som sto fram i New York Times var for øvrig hans ex-kone Mandy Moore og Phoebe Bridgers.
Ryan Adams innrømte aldri helt at han hadde gjort det han ble beskyldt for. Noe var bare oppspinn, noe var overdrevent og noe var tatt ut av sin sammenheng, hevdet han. Men på Twitter vedgikk han likevel at han ikke var en perfekt mann og sikkert kunne ha oppført seg upassende overfor kvinnene. Og året etter fulgte han opp med en offentlig beklagelse i et brev som ble publisert med ordlyden «All I can say is that I’m sorry. It’s that simple».
Frosset ut
Men så enkelt var det likevel ikke. Karrieren gikk helt i stå etter #metoo-beskyldningene. Ifølge Adams snudde tidligere venner og musikere ham ryggen, mens hans turneer ble kraftig nedskalert.
Offentlig holdt han derfor en lav profil, selv om han fortsatte å utgi ny musikk i samme frenetiske tempo som tidligere. Blant annet ga han i 2022/2023 ut egne versjoner av Bob Dylans «Blood on the Tracks», Bruce Springsteens «Nebraska» og Oasis «Morning Glory» og første nyttårsdag 2024 ga han like godt ut fire nye album, og slapp enda et studioalbum før 2024 var omme.
På vei tilbake?
Mye kan tyde på at #metoo-årene nå ligger så pass langt tilbake i tid at ringvirkningene av de negative konsekvensene mer eller mindre har ebbet ut. Adams synes å ha slikket sårene og gjenfunnet balansen, mens i hvert fall store deler av hans publikum har akseptert unnskyldningen og vendt tilbake.
For musikalsk har han fortsatt mye å gi, noe også hans siste album «Another Wednesday» vitner om.
Den kom så seint som i midten av februar i år, og publikum i Bergen og Oslo får til helgen ganske sikkert høre en del av materialet herfra, i en slags forlengelse av «Heartbreaker».
Albumet Ryan Adams startet sin soloferd med og som for alltid vil lyse som et av høydepunktene i hans egen karriere – og som for den saks skyld også forsvarer en plass i rockehistoriens æresgalleri.
Av Leif Gjerstad
Les også: Whiskeytown – edle dråper, bitter smak (intervju fra 1998)