(Intervju første gang publisert mai 1985)
«Stol ikke på noen over 30» var slagordet for 20 år siden. Men tidene forandrer seg. Mange av 80-tallets mest pålitelige rockeartister har for lengst passert den magiske grensen. Som for eksempel svenske Mikael Wiehe. Han fylte 39 år den 10. april, og at han fremdeles er å stole på vi ser hans nye LP med den symbolske tittelen «Hemingwayland».
– Hemingways bøker er befolket av ensomme mennesker som kjemper for sine idealer. Men de lever i et hardt land og de er for isolerte for å lykkes i sin kamp. De mangler det samholdet og den solidariteten med andre som er så viktig for å kunne nå sine mål. Vår tid minner på mange måter om et slags «Hemingwayland», og det er det jeg prøver å beskrive, forteller Wiehe om sin nye LP.
I mer enn 10 år har denne svensken fra Skåne vært et av vårt nabolands fremste rockeartister. Men hans karriere strekker seg mer enn 20 år tilbake i tiden, og begynte aldeles ikke med rock.
– Nei, de første årene var det jazz for alle pen gene, smiler Wiehe som den gang spilte saksofon. – Jeg startet med gammel 20-talls jazz og fortsatte med swing. Men da jeg omsider kom fram til Charlie Parker i 1967 byttet jeg ut saksofon med gitar og jazz med rock. Dels fordi jeg innså at jeg aldri kunne komme i nærheten av Charlie Parker, og dels fordi jeg hadde blitt tent på Dylan, Beatles, Stones & Co. Rocken lå nærmere mitt eget liv, og jeg hadde behov for å nærme meg meg selv som musiker.
Hoola Bandoola Band
Parallelt med denne musikalske utviklingen ble Wiehe også sterkt politisk engasjert på venstresiden. og i 1970 startet han bandet som skulle bli Sveriges mest populære og innflytelsesrike rockegTuppe under første halvpart av 70-tallet: Hoola Bandoola Band.
– Det er klart at venstrebevegelsen påvirket Hoola Bandoola Band. Vi ville lage moderne folkemusikk med politisk brodd, kommenterer Wiehe om denne perioden.
Men selv om Hoola Bandoola Band (hvor også Björn Afzelius var med) ble uhyre populære med LPer som solgte langt over 100.000 og selv om de ble selvskrevne ledergestalter for 70-tallets mektige svenske musikrörelse, hevder Wiehe beskjedent at Hoola Bandoola Band rent musikalsk absolutt ikke var det viktigste bandet i den svenske musikkrörelsen. Deres styrke og posisjon skyldes mer at de ikke var så eksperimentelle eller nyskapende som mange andre. De spilte utpreget folkelig rockemusikk som traff de store massene hjemme. Men i 1976 ville ikke Hoola mer.
– Kunstnerisk krise, forklarer Wiehe mens han retter på brillene. – Vi kjente hverandre for godt. Bandet hadde ikke lenger utviklingsmuligheter.
Kabaréorkestern
For Wiehe ble neste skritt Kabaréorkestern, en musikalsk naturlig fortsettelse av Hoola Bandoola Band. Også Kabaréorkestern ble meget populære, ikke minst på grunn av låten «Titanic», Wiehes største hit noensinne. «Titanic» nådde ut til et helt annet og aldersmessig mer sammensatt publikum enn hans tidligere låter. Likevel ble Kabaréorkestern bare for et mellomspill å regne. Etter to år og to LPer oppløste Wiehe bandet og tok en lengre tenkepause.
– Jeg følte at tekstene hadde blitt for abstrakte og taktiske, samtidig som jeg hadde gått lei den tradisjonelle folkerocken. Det var nødvendig med en pause, poengterer han.
Farvel til folkrock
Da han i 1981 endelig gjorde comeback med LPen «Kråksånger» var det et comeback som få hadde forventet. Men som like fullt ble møtt med superlativer. Den gamle folkrockeren hadde utviklet en utpreget moderne sound, rytmisk eksperimentelt og med mye synthbruk.
– Pønken var nok med på å dytte meg i denne retning, innrømmer Wiehe leende. – For det var et sjokk da de plutselig entret arenaen. Tenk deg meg som alltid hadde vært vant med å være «den unge opposisjonelle» som slo respektløst opp over. Og så plutselig opplever jeg at det står en helt ny generasjon under meg som slår oppover mot meg og min generasjon! Men det var nyttig, både for meg og den unge generasjonen, forter han seg med å tilføye.
– Pønken var uttrykk for en sunn og naturlig mistillit. For alle generasjoner er det viktig at de gjør sine egne ting og skaffer seg egne erfaringer. Og meg ga alt dette ny inspirasjon. Jeg tente på noe av kraften i den nye musikken og dens rytmer, og det hjalp meg videre i min egen musikalske søken.
Respektløs
Etter «Kråksånger» fulgte «De ensligas allé», en LP med Dylansanger oversatt til svensk av Wiehe. Wiehes synth-baserte og rytmisk-orienterte Dylan-tolkninger forvirret mange. Musikalsk var Wiehe minst like respektløs overfor Dylan som Dylan var overfor de gamle tradisjonelle folkesangerne for vel 20 år siden.
Og Wiehe viser ingen tegn til å gi seg. Sin moderne sound har han videreutviklet på LPen «Lindansaren» og nå altså «Hemingwayland», men midt i mellom disse finner vi dobbel-LPen «Mikael Wiehe i Sverige» (1984). En live-innspilling fra Sundsvall med Wiehe, hans band og et 450 manns- og kvinnesterkt kor!
– Men ideen var ikke min, det var «Rikskonserter» som tok initiativet til det såkalte korprosjektet, opplyser Wiehe. Som videre hevder at han er mer en mottaker av ideer som han sprer videre, enn en egentlig idéskaper. Korprosjektet ble uansett, fremdeles ifølge Wiehe, den morsomste turneen som han har vært med på. Og selve Sundsvall-konserten resulterte dessuten i to timelange TV-programmer.
Rikt billedspråk
Selv om Wiehes musikalske uttrykksform har skiftet flere ganger, har han alltid bevart sitt sterke politiske engasjement. Det skinner klart igjennom i hans tekster, som imidlertid er langt mer preget av et rikt billedspråk enn av politisk demagogi.
– Konkrete tekster blir for nært knyttet til en bestemt begivenhet eller periode, mens det helt abstrakte blir for utflytende. Derfor gjelder det å finne skjæringspunktet mellom det abstrakte og det konkrete, slik at billedspråket forteller en historie som er tidløs og fungerer over tid, sier Wiehe som de siste årene imidlertid har beveget seg alt mer i retning av en improvisjonistisk skrivestil. Samtidig som tekstene har antatt et mer personlig preg.
Økt interesse for individet
– Det henger vel dels sammen med at jeg har fått familie. Men samtidig er det nok slik at jeg for ti år unngikk det personlige også på grunn av ideologiske hensyn. Dessverre. For det er et nært samspill mellom det personlige, det politiske og det samfunnsbevisste. Og det glemte vi på venstresiden i 70-årene. Vi ignorerte individet. Vi fokuserte i den grad på det kollektive at vi glemte at et sterkt kollektiv forutsetter sterke individer. Slik ga vi høyrebølgen ekstra vind i seilene, uttaler Wiehe. Han tar seg en liten tenkepause før han fortsetter:
– For ti år siden hadde moralen et politisk uttrykk. I dag, med en svekket venstreside, blir politikken et moralsk uttrykk. Derfor er jeg i dag langt mer opptatt av å se hvordan individene tilpasser seg den nye situasjonen. Interessen for individet er et uttrykk for dagens virkelighet.
– Og til slutt, Wiehe, hva er en kunstners opp gave i dag anno 1985?
– Det samme som den alltid har vært, kommer det kjapt og med et lurt smil. En kunstner bør så hederlig som mulig beskrive det han ser og føler. Enten det dreier seg om kjærlighet eller politikk. Dessuten bør en kunstner solidarisere seg med andre og jeg solidariserer meg med det arbeidende folket.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i mai 1985. Denne versjonen er hentet fra Bergens TIdende 14. mai 1985)
