(Intervju første gang publisert april 1985)
Oslo: – Siden «singer-songwriter» ble et begrep for vel 15 år siden, har det vært en tendens til at alle artister absolutt skal synge sine egne komposisjoner. Men som sanger føler jeg at min fremste oppgave er å lete meg fram til de beste sangene. Om det er jeg eller andre som har skrevet dem, er av mindre betydning.
Den som sier dette er Paul Young (29), den nye store stjernen og «stemmen» i engelsk rock. Hans andre LP «The Secret of Association» har nettopp kommet ut, og har allerede inntatt førsteplassen både i England og på våre hjemlige lister. Da han nylig holdt konsert i Oslo, spurte vi blant annet om hvilke kriterier han legger til grunn når han plukker ut en annen artists låt til sine plater.
– Sangene må ikke være for opplagte og velkjente, samtidig som de må gi plass for personlige tolkninger. Jeg må kunne tilføre dem noe nytt og positivt. Spesielt velegnet er gamle sanger som har gått i glemmeboka, som Marvin Gayes «Wherever I Lay My Hat». Dessuten velger jeg gjerne sanger av kvalitetsartister som ikke jobber direkte innen rock, slik som Tom Waits’ «Soldier’s Things» på den nye LPen.
Soul-røtter
På «The Secret of Association» har Paul Young skrevet nesten halvparten av låtene selv. Men enten han skriver selv eller tolker andres låter, ender de gjerne opp med soulpreg.
– Det er der jeg har mine røtter og fremdeles henter mye av min inspirasjon fra, forklarer Paul. – Jeg tror det er viktig for en musiker å være bevisst sine røtter. Det gir deg en fast plattform å jobbe ut i fraa, og en egen musikalsk identitet og stil.
Paul Young sto tidligere i spissen for soul-gruppa Q-Tips som hadde et meget godt rykte som live-band, men det var som soloartist at gjennombruddet kom. Debut-LPen «No Parlez» kom i 1983, og anført av «Wherever I Lay My Hat» slo den ned som en bombe. I dag har LPen solgt rundt 4 miliioner eksemplarer. Oppfølgeren «The Secret of Association» ble imidlertid mer enn et halvt år forsinket, blant annet fordi Youngs stemme sprakk i juli i fjor.
Stemmeproblemer
– Det har skjedd tidligere også, men jeg fryktet aldri at jeg måtte legge sangen på hylla. Likevel var det deprimerende å måtte vente i vel tre måneder før stemmen var god igjen. Nå etterpå innser jeg at den ufrivillige pausen også hadde sine positive sider. Avbrekket ga meg pusterom og tid til å tenke over min situasjon og framtidige planer, reflekterer Paul.
– Men det var ikke bare stemmetrøbbel som forsinket LPen?
– Neida. Mens jeg hadde materialet til «No Parlez» klarlagt lang tid i forveien, hadde vi bare to, tre sikre sanger da vi begynte på «The Secret of Association». Og da LPen endelig var ferdig etter en lang og møysommelig prosess, følte jeg at det var noe som manglet. Resultatet ble en ny tur inn i studio, og blant annet «Everytime You Go Away» stammer fra denne andre fasen, sier den sjarmerende Paul.
– Dine LPer tyder på at du har sansen for et fyldig lydbilde med masse fikse detaljer?
– Ja, arven etter Phil Spector, svarer Paul leende. – Noen kaller det overproduksjon, men jeg føler at det gjør musikken mer spennende og holdbar over tid. Aller viktigst for meg er likevel at stemmen kommer godt fram. Og for tida virker det gledelig nok som om stemmen opplever en renessanse. Folk har gått lei de monotone stemmene som har preget rocken de siste årene, og tida er igjen moden for stemmer som spenner over et større spekter og som kan uttrykke følelser.
Følelser og utstråling
At Paul Youngs stemme virkelig kan uttrykke følelser viste konserten i Skedsmohallen med all tydelighet. Men Paul Young har mer enn bare stemme. Han beveger seg sikkert og godt på scenen, han er sexy og han har humor. Ja, han har i det hele tatt all den utstråling som gjerne kjennetegner en toppartist.
Når han så i The Royal Family har et meget godt band i ryggen må det bli bra, og det meste av konserten ble en parademarsj med vekselvis drivende rock, intens soul og varme ballader.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i april og mai 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 24. april 1985)
