(Øyvind anbefaler – september 2025)
Hjelp, vi drukner i musikk! Det kom så mange interessante album 29. august at jeg må vie litt av plassen for september til noen av dem. De øvrige er kommet spredt utover september, mens albumet jeg starter med kommer først om et par dager.
Jeg kan dessverre bare skrive om noen av de gode platene som kommer, som vanlig med vekt på norske utgivelser. Sjangermessig er det et stort spenn, fra bergensduoen The Other End, amerikaneren Jeff Tweedy og Adama Janlo til Sara Fjeldvær, Tora Daa og Verdsmannen (!) – og ytterligere tolv album og ei bok. Ikke gi opp om det virker mye, for det er mye interessant å dykke ned i her.
THE OTHER END: «Core Values»
«Core Values» kommer først fredag 3. oktober, men jeg benytter sjansen allerede nå til å forhåndsvarsle oppfølgeren til bergenske The Other End. Med singelen «Peeking Over The Top» som motor følger de opp debutalbumet «The Sun Will Do You Good, They Said», som fikk en sekser av undertegnede i Dagbladet i 2023.
The Other End definerer stilen sin som indie-americana. Geografisk kan den plasseres på vestkysten – og det kan bety både Bergen og California, med ringlende gitarer som kjennetegn. Som sist har de sammen med tekniker og produsent Cato «Salsa» Thomassen skapt et lite monster av et album, med Ida Knoph-Solholms karakteristiske og intenst gjennomtrengende stemme som en meget effektiv drivkraft. Musikere på plata, ved siden av Ida og Alexander Breidvik, er Cato «Salsa» Thomassen og Erland Dahlen. Lise Sørensen (fiolin) gjester på «Learning Patience».
Albumet treffer kanskje ikke like umiddelbart som debuten, men det kommer snikende! Etter tredje gjennomlytting elsker jeg det! I «Peeking Over The Top» har The Other End dessuten en singel som med sin intensitet, nerve og energi troner øverst på låttoppen i mitt hode så langt i år. Med unntak av den litt «søkende» åpningen «Magpies» er de ti låtene, alle skrevet av duoen Solholm og Breidvik, i hovedsak temposterke. I stedet for å ramse opp en rekke andre høydepunkter er det bare å starte med spor en og kjøre på, men du må altså vente til fredag!
JEFF TWEEDY: «Twilight Override»
To år etter Wilco-albumet «Cousin» og bare tre-fire måneder etter bandets to livealbum er soloartisten Jeff Tweedy her med et trippelalbum med til sammen 30 låter, denne gang med begge sønnene, Spencer (trommer) og Sammy (synth), på laget. Hans forrige soloalbum, «Love Is The King» kom for fem år siden.
Uansett hva Tweedy måtte finne på er jeg lutter øre. Jeg har stor sans for låtskrivingen og stemmen hans, enten det er «verdens beste band» (Wilco) eller solo. «Twilight Override» er ikke så veldig fjernt fra Wilco, og særlig er det drøyt seks minutter lange førstesporet «One Tiny Flower» både uforutsigbart og eksperimentelt på «Wilco-vis». Men allerede påfølgende «Caught Up In The Past» er mer melodiøs og «rett fram». Tweedy advarer: «No one stands a chance / Getting caught up in the past»! Spor nummer tre, «Parking Lot», er nærmest en resitasjon med musikk til og «Forever Never Ends» er en fengende poplåt. Sånn fortsetter det i 26 låter til, og det blir aldri kjedelig: Rocka, akustisk, sprøtt, vindskeivt, atonalt, vakkert, sårt, suggererende, messende, fengende.
Ideen om et trippelalbum kom etter at Tweedy og hans to sønner spilte hele The Clash-albumet «Sandinista!» sammenhengende på en tur sammen. Tweedy gir uttrykk for at det går nedover med verden og han er overveldet over at bunnen aldri nås. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem og hva han tenker på. Dette albumet er hans forsøk på å møte destruksjon og dystre tider. «Creativity eats darkness,» er hans devise.
«Twilight Override»er et variert album i tre «volum», uten at de kan sies å være veldig forskjellige. Om du vil høre det i ett eller spre lyttingen avhenger av hvor åpen du er for nesten to timer med Tweedy & Co. Kanskje hadde det holdt med et dobbeltalbum, men Jeg har ingen problemer med å sluke det i ett. Ironisk nok heter siste låt «Enough»! Mine favoritter: «Out In The Dark» (volum 2) og «Ain’t It A Shame», «Too Real» og «This Is How It Ends» (volum 3).
HAUGLAND: «Og snart kommer morgendagen»
Tor Johan Haugland, som er hans fulle navn, debuterte seint, men meget godt! Albumdebuten «På vei» (2023) var strålende. 29. august ble oppfølgeren «Og snart kommer morgendagen» feiret med en flott lanseringskonsert på Oslos americana-scene, Abelone på Grønland.
Haugland så ingen grunn til å endre et godt team, og som på debuten har mandalitten betrodd Freddy Holm produsentjobben. Det er lurt. Haldenseren er en av de beste i klassen, og samtidig er han et helt band i seg sjøl: El.gitar, akustiske gitarer, lap steel, pedal steel, banjo, dobro, fele, bratsj, cello, synth, piano, hammond-orgel, strenger og kor. Puh! Haugland spiller gitar og munnspill i tillegg til å synge, Jørun Bøgeberg spiller bass og Eivind Kløverød trommer og perkusjon. Holm var på plass på Abelone, og det bidro til at konserten ble et hakk hvassere enn albumet. Det er noe med live-formatet som innbyr til å gå noen ekstra runder.
Tekstene handler om små ting, om dager som går, om ungjenta som er klar for neste akt, med nylakka negler og om oppbrudd m.m. Musikalsk er «Og snart kommer morgendagen» visepop og americana, kanskje et hakk nærmere pop enn forløperen. Da tenker jeg på låter som fengende «Videre» og en ganske rocka «Du og mæ». Aller best er «Fineste kjolen», «Brente jords taktikk» og avsluttende «Ro mæ hjem». Liker du Tom Roger Aadland vil du også like Haugland. Gi albumet en sjanse, Han fortjener det!
Tittelen «Hvisker mine ord» sier en del om stemningen på det fjerde albumet til Tonje Halbjørhus fra Hemsedal, hennes første på fire år. Hun «roper ikkje høgast, men hvisker sine ord». Det er viktig at også de som ikke snakker (og synger) i store bokstaver blir hørt. Tonje formidler i stedet vare lydbilder, forsiktig krydret med akustisk og elektrisk gitar, trommer, bass, orgel og piano.
TONJE HALBJØRHUS: «Hvisker mine ord»
Tittelen «Hvisker mine ord» sier en del om stemningen på det fjerde albumet til Tonje Halbjørhus fra Hemsedal, hennes første på fire år. Hun «roper ikkje høgast, men hvisker sine ord». Det er viktig at også de som ikke snakker (og synger) i store bokstaver blir hørt. Tonje formidler i stedet vare lydbilder, forsiktig krydret med akustisk og elektrisk gitar, trommer, bass, orgel og piano.
Med seg har hun blant andre gitarist Bjørnar Ekse Brandseth, som er godt kjent for mange i americana-miljøet. Etter en start som meget lovende bluesmusiker er han mest kjent for å sette sitt preg på band som The Northern Belle og Silver Lining. I «Tropenatt» og «Gjenklang» får han «bruse litt» ekstra med fjærene, på låter som er litt mer opptempo/rocka enn de fem øvrige på dette ganske korte albumet. Stilen er ellers fengende visepop og americana, en sjanger hun har vært tro mot hele tida på egne premisser. Som på de tre første albumene har hun produsert sjøl.
En annen som gjør seg bemerket på albumet er Lars Jonas Bergo på piano og orgel. Åpningen på tittellåten, som for første gang i Tonjes ti år lange karriere er listet nasjonalt på selveste NRK P1, sender tankene i retning Abba a la «The Winner Takes It All» og «SOS» (!). I andre spor er han mer «poetisk» i spillet, på avsluttende «Fyrste nyttårsdag» i tett samspill med saksofonist Anders Hefre. «Kunne bli» er en fin duett med sambygding Joakim Solbakken fra bandet Humming People (som fikk med selveste Emmylou Harris på en duett på tittellsporet på fjorårsalbumet «City of Lost Men»). Måtte det bli flere NRK-listinger, f.eks.«Tropenatt» og nevnte «Kunne bli»!
ADAMA JANLO: «A Free Woman»
Adama Janlo fra Oslo er omtalt som Norges nye sangstjerne. I fjor fikk hun Ung artist-stipendet til Norsk Bluesunion under Notodden Blues Festival. I år vendte hun tilbake med egen konsert under festivalen, og hun var også vokalmentor for Little Steven’s Blues School.
Adama ser ut som en krysning av Amy Winehouse og Valerie June og synger som en mutering av Beyoncé og Aretha Franklin, og har fått fortjent oppmerksomhet før hun denne måneden (endelig) har gitt ut sitt debutalbum. Låtene som er sluppet siden 2023 har gitt bud om noe stort. Særlig «Fool», som ble sluppet i februar, skrevet av Adama, Amund Maarud og produsent Kim E. Bergseth, er allerede en klar vinner. Bare to av de øvrige singlene har fått plass på albumet. Det første albumhøydepunktet, «Faith In Your Heart», er blant låtene vi ikke har hørt tidligere, så her er det bare å strømme på!
De musikalske røttene har hun i soul, R&B og blues, og i fenomenale «Love Is a Wild Thing» får vi en fin miks av sjangrene. Adama har røtter fra Gambia, og nydelige, tilbakelente «Bloodline» ble skrevet som en del av hennes soloforestilling «Ganu Fɔlɔ Donkɛ» (Historien om mitt liv). Den hadde utsolgt urpremiere under Oslo World Festival, etterfulgt av flere utsolgte forestillinger. Dette er bare starten for Adama Janlo. Jeg ser lyst på framtida til norsk soul og blues!
SARA FJELDVÆR: «Love and Other Songs»
Det er bare et år siden Sara Fjeldvær ga ut et nydelig, lavmælt duettalbum med kjæresten Mathias Angelhus fra det fremastormende trondheimsbandet The Impossible Green. Angelhus skrev låtene aleine eller sammen med Fjeldvær, spiller gitarer og banjo, korer og har også produsert albumet. Fjeldvær solo er en anelse mer poporientert, sjøl om «Love and Other Songs» blir tyngre utover albumet. Men – hun holder seg fortsatt trygt innenfor americanasjangeren, med et lite hint til jazz (Fjeldvær er utdannet fra jazzlinja ved NTNU). Hun har en utrolig evne til å snekre sammen låter som kjæler mildt med øregangene, produsert på elegant vis av Angelhus.
Den lett rufsete stemmen høres ut som den tilhører en godt innrøkt 50-åring med en autoritet på Marianne Faithfull-nivå, men tilhører altså en ung artist som fikk en talentpris av Sparebank1 så seint som i fjor. «Love and Other Songs» er hennes tredje soloalbum, og på kort tid har hun rukket å etablere et uttrykk som er hennes eget. Trondheimsolistene bidrar til å løfte låtene, uten å «ta over».«Wind» er en hyllest til Bob Dylan, uten at det kan merkes i uttrykket, men det er uansett en av albumets beste låter.
JESSE TOMLINSON: «Shit/Shinola»
Jesse Tomlinson er født i North Dakota, men flyttet til Minneapolis på slutten av 90-tallet. Der startet han bandet Chooglin’, som gjorde stort inntrykk da jeg hørte dem i 2009 – blant annet på Down On The Farm-festivalen utenfor Halden. Tre år seinere flyttet Tomlinson til grensebyen, som han synger om i «Border Town» på solodebuten «Shit/Shinola». Det er et uvanlig variert album, siden det veksler mellom tungsinn og mørk melankoli (åpningen «Black Clouds»), country/americana og folk/viser til punk («If You Don’t Mind»). De tolv sporene er produsert av Tomlinson, Freddy Holm og Laurits Mosseby, som alle tre også spiller alle instrumenter på albumet. Sangene, alle skrevet av Tomlinson, handler om erfaringene man kan gjøre seg om man plutselig befinner seg langt hjemmefra.
Det er på høy tid at Tomlinson albumdebuterer som soloartist, for han har mye inne som både låtskriver og utøver (sang, gitarer, el-bass, trommer). I stuidio har han hatt godt utbytte av å jobbe med Holm på lap steel, fele, Hardanger-fele, cello, bratsj, kontrabass, banjo, piano og Minimoog, mens Mosseby håndterer diverse synther. Martine Haugen gjester på vokal på «Cowgirl». Anbefales på det sterkeste!
For øvrig: Tommel opp for en artist som takker mitt svenske favoritt-øl i coveret. Tomlinson har minst like mye Karaktär som Eriksberg!
TORA DAA: «Prayer and Pleasure»
Gitarist, vokalist og låtskriver Tora Dahle Aagård debuterte som Tora i 2019, men på sitt fjerde album har hun hengt på et Daa (uttales Da) av rettighetsgrunner. Samtidig føler jeg at stilen også er litt annerledes – mer tilbakelent og ettertenksom.
Kjernen i albumet er et bestillingsverk fra Trondheim Jazzfest – i ettertid omtalt av festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk som det beste i festivalens historie. Jeg skjønner ham godt hvis det var i nærheten av det vi får høre på albumet. Sjøl sier hun:
«Albumet har fått tittelen ‘Prayer and Pleasure’ fordi det er fullt av kontraster – som livet selv. Jeg er ikke troende, men jeg tror vi alle har behov for å be om hjelp noen ganger. Livet er ikke for alle, men vi bærer alle håpet om at det vil bli bedre. Samtidig er livet fylt av glede, nytelse og vakre damer – pleasure. Jeg har ikke valgt å bli lesbisk, men jeg velger hver dag å leve et skeivt liv,» skriver Tora i presseskrivet.
Tora synger gjerne om det også. I den knalltøffe åpningen «Run Faggot Run» står de hatefulle ordene som innleder sangen, «To me LGBT stands for Let God Burn Them», i sterk kontrast til budskapet i sangen om at «gud elsker alle sine barn». I neste spor, «They Don’t Teach You That», tar hun det helt ned, før hun skrur opp tempoet igjen i «Baby Blue». Nærmere Prince kommer hun ikke. «Me And My Needs» er en søt kjærlighetssang som det er umulig ikke å bli glad i, med varsomt gitarspill fra kraftgitaristen Tora. Og – denne gang er hun best i de neddempete sangene, kanskje fordi hun synger og spiller gitar med hjertet utenpå. I den andre enden ligger den råskårne avslutningen «They Say», som presenteres som bonusspor.
Torstein Lofthus spiller trommer på halvparten av låtene. Han var også med da Tora Daa gjorde en «spesialdesignet» blueskonsert under Notodden Blues Festival i august. Stilen hennes er ellers like mye soul-pop og funk som blues. Sjøl kaller hun det bluesinspirert poprock. Hun har sjøl produsert sammen med Benjamin Giørtz.
Utgivelsen markeres med en omfattende releaseturné i både inn- og utland.
J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS: «Still Be Friends»
Soul- og bluesbandet J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters feiret 20. september 30 år med en konsert i Lillestrøm med en rekke gjester. Siden jeg var konferansier kan jeg helt sikkert betraktes som inhabil, men jeg tillater meg likevel å skrive noen linjer om det tiende albumet til bandet, «Be Still Friends», som ble lansert samme dag. Bandet har denne gang plukket låter fra gode låtskrivere, som Delbert McClinton og hans skrivepartner Gary Nicholson. Sistnevnte har levert sju av de tolv låtene, aleine eller sammen med andre.
Jan Tore Lauritsen gjorde et lite scoop da han fikk sin venn Delbert (84) med på en nyinnspilling av 24 år gamle «When Rita Leaves». Duetten er et soleklart høydepunkt her sammen med fengende «More Days Like This» med Mike Farris på vokal, «Stronger Than You Need» og «Takin’ Time» av og med Andrew Duncanson. Andre gjester er Curtis Salgado, JW-Jones og USA-bosatte Christoffer «Kid» Lund Andersen og hans kone Lisa Leuschner Andersen.
Mye av albumet er spilt inn i USA, og JT har produsert sammen med bassist Morten Nordskaug. Øvrige medlemmer i bandet er Jon Grimsby, Ian Fredrick Johannessen og Arnfinn Tørrisen. De tidligere medlemmene Stina Stenerud og Palle Wagnberg (se under) er blant gjestene.
PALLE WAGNBERG: «Visor, ballader och lite skoj»
Paul Wagnberg har i år bodd i Norge i 40 år. Etter å ha spilt i flere band feirer han jubileet med å relansere seg selv som multiinstrumentalisten og trubaduren Palle Wagnberg. Soloalbumet «Visor, ballader och lite skoj» er skrevet og komponert av ham selv, han spiller alle instrumentene og han har produsert (sammen med Thomas Nessheim).
At han høres ut som Cornelis Vreeswijk er ikke så overraskende når vi skjønner at han er sterkt inspirert av den nederlandsk-svenske artisten. Han har til og med laget en oppfølger til hans «Deirdres samba», kalt «Samba för Deirdre, 50 år senare». Han har også «adoptert» Cornelis’ (og Carl Michael Bellmanns) bruk av ballade- og epistelformen.
Han åpner med den indignerte nidvisa «Ballad till en parkeringsvakt», om en overivrig tjener som oppfører seg som «halv polis och hobbysnut». Han får følgende beskjed: Ikke stol på at St. Peter åpner porten når den tida kommer! Han følger opp med «Ballad för nutiden», som med et lystig akkompagnement (!) betrakter verden akkurat nå, med kriger og fenomener som manikyr og pedikyr for hunder.
Vi er vant til å se Palle bak en B3 Hammond i diverse konstellasjoner. The Real Thing er nok den mest kjente, men han har også flere års fartstid i blant andre JT. Lauritsen & The Buckshot Hunters og sitt eget Organ Unit. Når han solodebuterer i moden alder (han er født i 1961), gjør han det med 13 spor som veksler mellom humor og alvor, mellom nostalgi og aktualitet. «Lev vel, min vän, det er allt du har tid til» (…) «Sätt deg och skriv nåra rader till någon du saknar / kanske personen i fråga behöver ditt ord», råder han i «Brev til Vår Herre», i liket med åpningssporet med Stina Stenerud på vokal.
«Konkursvalsen» er en ærlig vals om skattefutens «herjing» med en fattig musiker. Og du skal ikke se ned på en person som livet har fart hardt med, for «Livet går på och jorden går rundt». Palle er også en mann som våger å blottlegge seg, og han synger gjerne om kjærligheten, eller lengselen etter kjærlighet, om «å nyte livet uten kläder» i «Morgonvisa från en kär» og avslutningsvis (på norsk) i «Tidlig på morran» («Det er tidlig på morran, den beste tid på jord»).
Albumet er rett og slett en trivelig hyllest til livet. Palle gir noen tips om hvordan du kan leve det, pakket inn i viser, lett visepop og samba. Kan ikke bli så gærent, det.
MALIN PETTERSEN: «Wildflower»
Jeg var meget begeistret for Malin Pettersens Nashville-album «Wildhorse» (sekser i Dagbladet i 2020). Siden den gang har hun gitt ut albumet «Trouble Finding Words» (2023), der hun orienterte seg litt bort fra country/americana, eller Nordicana som det også kalles, og inn mot rein pop, soul, R&B og mer eksperimentelle toner. Året etter kom det helakustiske minialbumet «Seasons» (2024) (med Malin aleine). Seinere samme år kom en utvidet versjon med fire nye låter i tillegg til de opprinnelige seks, kalt «Acoustic Acts of Rebellion (Seasons Extended Version)».
På «Wildflower» er hun tilbake i americana-sjangeren, der vi også kjenner henne fra gruppa Lucky Lips (fem album, hvorav to med Amund Maarud, og to minialbum). Det føles liksom riktig at det er i denne «båsen» hun skal være. Arragementene kler den myke stemmen og akustiske gitaren hennes, og musikerne Øyvind Blomstrøm (bass), Nikolai Grasaasen (gitar/piano), Stian Jørgen Sveen (pedal steel) og Sigmund Vestrheim (trommer) følger fint opp.
De «brummer» litt på «Blue» og «Free», men for det meste er det myke toner som «omfavner» stemmen og de kløktige tekstene til Malin. Hun har produsert sjøl, så her er det ingen tvil om at hun har bestemt seg for en retning og følger intensjonene. Det er blitt et strålende album, der jeg foreløpig har pekt meg ut favoritter som åpningen «Carolina» (skrevet for mange år siden og endelig ute i verden), «Break Things» («Maybe my name should come with a warning», synger hun i en sang om hvordan det alltid er de fine tingene som knuses), tittellåten (der Sveen underbygger den vare stemningen) og soulinspirerte» «Fool» .
Malin kan oppleves i Nederland (!) og rundt om i Norge fra 8. oktober. 16. oktober får Rockefeller i Oslo besøk.
VERDSMANNEN: «Ver den som skin»
Tung rock på nynorsk er ikke daglig kost. Legg til gode, til dels sterke tekster, og du har en «verdsmann» i sogningen Ketil Thorbjørnsens skikkelse. Han har gitt ut fire album siden 2015 under navnet Verdsmannen Thorbjørnsen med et røft og rocka lydbilde, mikset med noen ballader, uten at han har fått den oppmerksomheten han hadde fortjent.
Album nummer fem, «Ver den som skin», opererer også i dette spennet mellom hardt og mykt. Etter å ha rast fra seg på de to første sporene, etter at Tore Norevik har åpnet med et pianostykke (bare på vinyl), tar han det noe ned på «Alkislåt» («Eg skal skjenke meg i dag (…) spriten vaskar innsida rein»), med Karl Seglem. Saksofonisten kommer tilbake med jevne mellomrom på albumet, og er absolutt en styrke for albumet. «Posen i gangen» toner ned noen hakk til, og Verdsmannen fortsetter å tone ned på «Meir drit» og albumets desiderte høydepunkt, «Hjerte», med nydelig gitarspill av Thorbjørnsen, før han skrur til mange hakk igjen i «Nedgangstid».
Alf Magne Hillestad har produsert dette engasjerende albumet. I «Timeglaset» appellerer han til oss. Vi må våkne, vi som «nyter fredagstacoen under pledd» mens Israel bomber og små kropper brenner» – forsterket av Seglems intense saksofon og heftig gitarstøy fra Thorbjørnsen – før Norevik avslutter med et lystig (!) pianostykke kalt «Dødsdans». Det er nesten umulig å sitte uberørt etter 41 minutter med en ekte verdsmann.
OLA NORDSKAR: «Naturligviser»
Horten-baserte Olas Nordskar albumdebuterte i 1999, men er ikke noe «household name». Det er ikke hans skyld. Hører du på hans gamle «signaturlåt» «Gravøl», nyutgitt i 2022, vil du skjønne at vi snakker om en artist som har sterke historier å fortelle og som ikke går på akkord med noe som helst.
Det vil si, på «Naturligviser» er tonen en annen. Han snakker ikke med like store bokstaver. Den er ikke ment som ei barneplate, men du kan gjerne teste den ut på poden. Begynn med søte «887 er ei melkeku».
Ola har vært «budeie» i mange år, og på det ferske albumet synger han om hane, melkeku, elgokse, lam, kattepus og hest. Etter sine mange år på setra kan han mye om både dyr og natur og hvordan vi behandler begge deler, og han har noen tanker om det også. I likhet med Haugland (se over) har han vært i Kleiva Studio sammen med multiinstrumentalisten Freddy Holm, som har dresset opp sangene med klær som kler det litt ulendte landskapet. To av sangene er skrevet sammen med Jan Dahlen. Ola og hans litt «rufsete» stemme og formidling må oppdages!
GRANT-LEE PHILLIPS: «In The Hour of Dust»
Jeg har vært fan av Grant-Lee Phillips siden han var frontfigur i Grant Lee Buffalo og ga ut fire gode album på 90-tallet og siden som soloartist fra 2000. Andrealbumet «Mobilize» (2001), som ble anmeldt av meg til en sekser i Dagbladet, står i en særklasse.
– Band-ideen funker ikke for meg, sa han til avisa i 2002. På nevnte «Mobilize», der jeg hører U2, R.E.M., Mercury Rev og hans eget Grant Lee Buffalo i en og samme person, spiller han de fleste instrumentene sjøl. Og – det er blitt mange soloplater. Han er lett å kjenne igjen med sin melankolske stil og mørke stemme. Det er en stillfarende artist vi hører også på ferske «In The Hour of Dust». Albumet kan nok virke litt ensformig, men liker du den dempede og litt tilbakelente stilen til artisten fra California er det lett å bli litt hekta – som jeg ble for over 30 år siden. Han er så til stede i sangene sine.
En ting Grant-Lee ikke er kjent for er politiske tekster, men det går an å tenke seg at linjer som denne i «Bullies», «On the school yard again / All the world is full of bullies / Just can’t give in to them», kan ha en liten «slagside».
TOM ROGER AADLAND: «Alle dei i ei. Songlyrikk 1999-2024» (bok)
Jeg har ikke for vane å skrive om bøker på Leffes Lab, det tar redaktør Leif seg av. Men jeg gjør et unntak for denne boka med alle sangtekstene fra Tom Roger Aadlands eget materiale pluss noen han har skrevet for andre. Han ble først kjent som gjendikter av Bob Dylan-tekster til nynorsk I 2009, etter et album på engelsk. Men etter «Det du aldri sa» i 2011 har han gjennom flere album, sist fjorårets «Lysvandring», vist at han er helt der oppe blant våre aller beste sangskrivere på morsmålet. Det har også andre oppdaget, og han har levert låter til Hellbillies og Vamp med flere. Førstnevntes «20 år på vegen» har flere millioner lyttinger.
Boka har navnet til felles med en av Aadlands fineste kjærlighetssanger fra 2018, en tilsynelatende enkel sang som likevel rommer så mye. At han på neste spor spør «Skal eg tilgje» viser også noen av kontrastene i diktningen hans. Bydelen Tøyen har aldri fått en større kjærlighetserklæring enn sangen med samme navn, samtidig som den nærer en kritikk av brutte lovnader om det store løftet: «Det er ikkje så nøye med folk som går på trygd». Men hjertet av Tøyen banker uansett!
Unn deg denne flotte boka med ord som er veid på gullvekt. Samtidig kan du lese lyrikeren Endre Rusets nydelige gjennomgang av Aadlands poetiske kraft. «Aadland sin songlyrikk overstig ikkje kvardagen, men rommar han i all sin avdempa lengsel. Poesien sin misjon er ikkje å ta i bruk dei største orda, men å smi dei små orda i linjer og vers, gi dei mening», skriver Ruset i forord som klinger som poesi i mine ører. Han sammenlikner ham med Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) og trekker særlig fram 18 vers lange «Salmar unda palmer», Aadlands svar på Dylans mektige «Murder Must Foul».
KORT OM GODT:
Daniela Reyes: «La meg bli ditt gjemmested»
«Noen ganger dukker det opp talenter litt utenom det vanlige, noen som rett og slett tar litt ‘rotta’ på deg», skrev jeg da Daniela Reyes (26) albumdebuterte med «Engangsdager» for nesten nøyaktig fire år siden. Fra hun var tenåring skrev hun låter på engelsk i smug på jenterommet lenge før hun våget å framføre dem for sine musikerforeldre Geir Holmsen og Maj Britt Andersen.
Stilen er den samme, i hovedsak visepop med noen små skritt til siden. Det mest overraskende her er at mange av låtene er korte, tre av de ti låtene er under to minutter, og at albumet varer i bare 28 minutter. Men for all del, det er 28 anvendte minutter, med Reyes på vokal, trekkspill og akustisk gitar og gode medmusikere. Og – tekstene er finurlige og litt «pussige» på en veldig god måte.
Scarecrows: «Dancing Bear»
Trondheimsgruppa Scarecrows har gitt ut plater med låtskriver, gitarist og vokalist Bjørn Håvard Grønvik i spissen siden slutten av 90-tallet. Det er drøyt fire år siden «Amerikay». «Dancing Bear» byr ikke på noen store overraskelser, men er tolv nye, solide spor i country og -countryrock-sjangeren, produsert av bandet sjøl. Scarecrows består foruten Grønvik av Arild Moe (gitar/sang), Marius Eide Stjern (steelgitar/dobro/sang), Geir Ulvin (bass), Magne Morken (trommer) og Trude Bekkavik (sang og tangenter). Svein Grostad bidrar også på gitar.
Rodney Crowell: «Airline Highway»
I april kom Wille Nelson-albumet «Oh What A Beautiful World» med tolv av Rodney Crowells sanger, tittellåten i duett med Crowell. For en måned siden kom hans eget album «Airline Highway», med duetter med Willies sønn Lukas og noen til. Bluessøstrene i Larkin Poe bidrar på «Lousiana Sunshine Feeling Okay». I likhet med påfølgende «Sometime Thang» og «Simple (You Wouldn’t Call it Simple)» er dette sanger som bærer Crowells unike kjennetegn og særpreg. Du hører umiddelbart at det er ham, ikke minst på måten å frasere på.
På «Airline Highway» er det disse enkle countrylåtene som appellerer mest til meg, mens et par-tre halvveis rocka opptemposanger ikke klinger like bra i mine ører. Aller best: Avsluttende, nedstrippede «Maybe Somewhere Down The Road».
Josh Ritter: «I Believe In You, My Honeydrew»
Josh Ritter fra den lille, amerikanske fjellstaten Idaho har jeg hatt sansen for i mange år. Det ble styrket da han etterfulgte Richard Thompson og Rodney Crowell & Emmylou Harris under en konsert på ærverdige Antone’s under South By Southwest i 2013. Sistnevnte sang duett på en av sangene til Ritter, og det er alltid et kvalitetstegn.
Ritter har gitt ut en rekke gode album siden debuten i 1999, og «I Believe In You, My Honeydrew» føyer seg godt inn i rekka. Han er best når han mikser folk og country, med og uten band, mens et par opptempolåter blir litt anmassende. Best her er helt nedstrippede «Truth Is A Dimension (Both Invisible and Blinding)», lett suggererende «Wild Ways», stillfarende «Thunderbird» og framfor alt den myke bestenoteringen «I’m Listening».
Det er akkurat det du skal gjøre nå. Takk til deg som leste helt ned hit. God lytting og god oktober!
Av Øyvind Rønning