Frankie «Darlin’» Miller er nærmest blitt et begrep etter den voldsomme salgssuksessen «Darlin’» har fått i mange land, og ikke minst her i Norge. At han har jobbet aktivt som artist i nærmere ti år, og at hans første LP kom ut allerede i 1972 er imidlertid noe de færreste vet.
Dette plutselige kommersielle gjennombrudd med den rolige balladen har samtidig forårsaket mye negativ kritikk. Han er blitt beskyldt for bevisst å oppnå kommersiell suksess, noe han selv benekter:
– De som har hørt meg tidligere burde vite at jeg alltid har hatt med ballader på mine LPer. «Darlin’» ble spilt inn på samme måte som ellers, og ble absolutt ikke lagd spesielt for å oppnå store salgstall. Det er heller ikke riktig at jeg ble presset til å lage den, det var helt og holdent min egen frivillige avgjørelse. For øvrig må jeg innrømme at jeg ikke ser noe spesielt ved «Darlin’», den er bare en blant mange sanger jeg har spilt inn.
– Men på «Falling In Love» LPen finnes nesten ikke den aggressive Frankie Miller…
– Jeg hadde lyst å gjøre et «love album», og resultatet ble «Falling In Love». Neste LP kan godt bli en rockeplate igjen, hvem vet? Det vesentlige er at jeg aldri vil holde på ei gruppe eller spille inn ei plate med mindre jeg tror på det jeg gjør.
På grunn av sin stemme og melodivalg har han av mange blitt sammenliknet med Rod Stewart. Et naturlig spørsmål er da om han håper/tror han kan oppnå like stor suksess?
– Jeg har ikke noe ønske om å bli en ny Rod Stewart. Bortsett fra salgstallene skjønner jeg heller ikke at det kan kalles for suksess å måtte trekke seg tilbake i Beverly Hills med utallige låser på huset! Heller enn å kjøpe hus i Los Angeles ville jeg kjøpt ei øy i Skottland. Jeg er skotte, og hvis jeg er for lenge i et annet land får jeg hjemlengsel.
– Men du trives med å turnere?
– Oh ja, jeg liker meg virkelig godt på scenen. Jeg vil aldri kunne slutte med å opptre. Det er på scenen jeg hører hjemme, avslutter en smilende Frankie Miller på sin velklingende skotske dialekt.
Av Leif Gjerstad
