Om tre uker legger Green Day ut på en ny verdensturné som også tar dem til Norge i mai. Tar de med seg energien fra det nye albumet «Father of All…» så lover det godt.
Poppønkerne fra San Franciscos Bay Area er et fenomen. I 30 år har de harvet rundt med sin energiske og ofte også engasjerte rock, med like doser pønkenergisk og popmelodisk teft. De burde for lengst ha passert det punktet hvor de mest oppleves som anakronismer i dagens musikkverden, men har beundringsverdig styrt unna trendavhengige fallgruver. Så selv om de tre rockerne nå nærmer seg de 50, har Green Day fortsatt noe av den ungdommelige friskheten vi ellers helst finner hos folk tidlig i 20-årene.
Det var noe av denne kompromissløse energien som førte til det store gjennombruddet med «Dookie»-albumet i 1994. Og som de vel fløt videre på inntil de i 2004 kom med sitt andre mesterverk, den doble «American Idiot». En plate som vibrerte av sint energi og engasjement, og der de aldri lot det være noen som helst tvil om hvem som personifiserte deres amerikanske idiot: USAs daværende president George W. Bush.
Det er sjelden energi og engasjement pares så godt med melodiøs teft som Green Day klarte på den skiva, og strengt tatt har da heller ikke trioen vært i nærheten av dette siden.
Ikke muligens før nå, med bandets trettende langspiller «Father of All…»
God start på et nytt tiår
Riktignok insisterer vokalist, gitarist og hoffkomponist Billy Joe Armstrong at albumet ikke er å betrakte som et politisk dokument, selv om han samtidig innrømmer at begrepet «father of all motherfuckers» kler dagens amerikanske president godt. Men atmosfæren i det amerikanske samfunnet er i dag så giftig at han ikke orket å lage «en overtydelig Trump-plate». Han ville heller lage musikk som kunne inspirere til moro og pågangsmot i en tid der det meste ellers virker «fucked up». Eller for å si det med hans egne ord: «Surviving in chaos. The Real shit».
Den målsettingen har Billy Joe Armstrong, Mike Dirnt og Tré Cool klart å oppfylle med glans på «Father of All…». Her fyker referansene forbi i rykende fart, som et crash-kurs i gitarbasert pønkpop med forbindelser så vel til soul, glam og rock som til Motown, Joan Jett og Ramones. Og den ene energiske låten avløser den andre i et slikt tempo at de kommer seg gjennom ti låter før punktum settes etter 26 minutter. Kort og konsist, men aldri fort og gæli.
«Father of all…» er ikke bare en god start på 20-tallet for veteranpønkerne, den står også som et varsel om at det kan bli moro på bandets eneste, forlengst utsolgt stadionkonsert i Norge i år, i Ålesund i mai.
Av Leif Gjerstad
Les også: Green Day på den grønne gren (arkivintervju fra 1995)
Se også video:
