Jeg har hørt og lest at konsertlivet i Oslo er mye heftigere enn i Stockholm. Har til og med hørt antydet at det skjer mer i Oslo enn i Stockholm og København tilsammen. Begge deler er feil.
Når noe gjentas mange nok ganger blir det oppfattet som sannhet. Forskning har til og med påvist at sunn skepsis til en feilaktig påstand brytes ned og blir til «sannhet» etter mange gjentakelser.
Slik er det også med det at konsertlivet i Oslo er så mye rikere enn i Stockholm. Jeg har hørt sentrale aktører i Oslos utelivsbransje hevde det, og jeg har sett ellers dyktige journalister gjengi utelivsbaronenes uttalelser ukritisk uten faktasjekk.
Og når det først har stått skrevet et sted, kan jo neste journalist i rekken gjengi det, i troen på at den nødvendige faktasjekken allerede er gjort. Og slik kan rekken fortsette, til en litt løs påstand er blitt til en «vedtatt sannhet» alle kjenner.
Har hatt mine tvil
Med mitt kjennskap til både Oslos og Stockholms konsertscene har jeg stusset litt over påstanden om at det skulle skje så mye mer i Oslo, uten på noen måte å være sikker. For Oslo er blitt en veldig god konsertby, så da er det kanskje ikke så utenkelig at det faktisk er flere konserter her enn i Stockholm?
Derimot har jeg steilet når jeg til og med har hørt antydet at det er flere konserter i Oslo enn i Stockholm og København tilsammen. Har du den minste kjennskap til de andre skandinaviske hovedstedene vet du at det er feil. Så la oss glemme København denne gang, og heller rette blikket mot Stockholm og påstanden om at konsertscenen i Oslo er så mye større. Feil eller fakta?
Utvilsomt feil.
Flere velger Stockholm enn Oslo
For å illustrere det har jeg gjennomgått konsertkalenderen for Oslo og Stockholm for perioden 20. februar – 31. mai 2020. (Detaljer om kilder som er brukt og premisser for søk står i eget avsnitt lengst ned i saken)
Ikke uventet viser fasiten at de aller fleste internasjonale artister som kommer til Oslo også spiller i Stockholm. Men hva med de som bare spiller i en av disse to skandinaviske hovedstedene?
Der viser oversikten at mens Oslo kan skilte med 34 slike «eksklusive» konserter, er tallet for Stockholm 52. Med andre ord: Hvis to artister tar turen til Oslo og dropper Stockholm, er det samtidig tre som besøker Stockholm og hopper over Oslo.
Hvem spiller hvor?
Og da kan vi jo se litt på hva Oslo-folk kan se som stockholmerne ikke får se i løpet av vinteren og våren. De største navnene her er KLF (Telenor Arena), Manfred Mann (Oslo Konserthus), Skid Row (Rockefeller) samt de fire Sentrum Scene-artistene Carly Rae Jepsen, Clannad, Trippie Redd og Underworld.
Og hvem besøker Stockholm, men ikke Oslo i samme periode? Jo, blant andre Peter Perrett, The Fleshtones (begge Debaser), D.A.F., Midge Ure, The Sonics og Savage Rose (alle Slaktkyrkan), Los Lobos og The Swans (begge Nalen), Jesus & The Mary Chain, Jethro Tull og Van der Graaf Generator (alle på Cirkus), Green Day og Wyclef Jean (begge Tele 2 Arena) samt Bryan Ferry (Gröna Lund), Howard Jones (Berns) og The National (Skansen).
Så glem myten om at det skjer så mye mer i Oslo enn i Stockholm!
Men… det er ikke rart om det oppleves slik!
Miljøet i Oslo mye tettere
For det som virkelig skiller de to byene og som taler til Oslos fordel, er at sentrum her er så mye mindre og mer kompakt. I Oslo er de aller fleste viktige spillesteder på klubbnivå bare noen få minutters gange fra hverandre. Røverstaden og Parkteatret kan stå som ytterpunktene i sentrale konsert-Oslo, og mellom dem tar det (ifølge Google Maps) 35 minutter å gå. Og derimellom ligger de aller fleste stedene på en tilnærmet rett perlesnor.
I Stockholm ligger konsertstedene mye mer spredt og definitivt ikke på noen rett linje. De likner mer på små isolerte øyer i byen, langt fra hverandre, og for sikkerhets skyld også i alle himmelretninger.
Det tar eksempelvis (fortsatt ifølge Google Maps) rundt halvtimen å gå mellom de to viktigste konsertstedene i bydelen Söder (Debaser og Södra Teatern/Mosebacke). Og skal du fra Debaser til konserttette Nalen tar det 56 minutter. Og de to utgjør på ingen måte ytterpunktene i «sentrale» konsert-Stockholm.
Gangavstand vs t-banetur
Der snakker vi altså ikke gåavstand, men antall t-banestasjoner. Og uansett hvor effektivt det transportmidlet måtte være, er det jo på ingen måte miljøskapende for konsertbransjen. Da er det mye bedre å ha alt konsentrert et par hundre meter rundt en akse som du kjapt og greit kan utforske og underveis kanskje også treffe venner i samme ærend.
Derfor ville heller ikke et arrangement som neste ukes Bylarm kunne fungert tilnærmelsesvis like bra i Stockholm som i Oslo. Og i den forstand forsvarer Oslo sitt gode rykte som en glimrende konsertby.
Av Leif Gjerstad
Slik er undersøkelsen foretatt:
Gått gjennom kalenderen for 20. februar til 31. mai 2020 for og registrert konserter oppgitt i/hos:
*Internasjonale konsertbaser: Pollstar, Songkick.com og Bandintown.com
*Konsertsteder i Oslo: Telenor Arena, Oslo Spektrum, Operaen, Oslo Konserthus, Røverstaden, Rockefeller/Sentrum/John Dee, Victoria, Vulkan/Krøsset, Blå, Parkteatret og Cosmopolite.
*Konsertsteder i Stockholm: Friends Arena, Tele2 Arena/Globen/Annexet/Hovet, Slaktkyrkan, Fryshuset, Debaser, Münchenbryggeriet, Södra Teatern, Fasching, Nalen, Bryggarsalen og Stockholm konserthus
*Har i oversikten utelatt norske og svenske artister, siden mange av disse bare opererer lokalt og ikke turnerer utenlands. (Men registrerte ved et kjapt overblikk at i hvert fall seks svenske artister spilte i Oslo og fire norske i Stockholm i denne perioden)
*I de tilfellene hvor kildene over bare oppgir konsert i en av byene med en artist, har jeg prøvd å dobbeltsjekke på artistens nettside/facebookside, for å fange opp eventuelle konserter på andre klubber i enten Oslo eller Stockholm.
Noe av det som gjør Oslo unik er fe mange små pubene, kafeene og barene som åpner dørene for de små og sære konseptene, viseklubber, steder for frijazz, punk og elektronisk samtidsmusikk, steder med singer/songwriter-kvelder, jamsessions og mye annet: altså det store mangfoldet som verken riksdekkende medier eller kultureliten gidder å bry seg om eller med, men som likefullt utgjør et ekstremt verdifullt supplement til helheten. Denne undergrunnen kan godt sammenlignes med posisjonen breddeidretten har i forhold til toppidretten. Synd at det alltid er eliten man er opptatt av.