Jeg har vært med i noen Spellemannprisjuryer opp gjennom årene. Men ikke i år, så da har jeg jo anledning til å synse litt om noen av kategoriene før prisutdelingen lørdag. Så, hvem bør vinne i kategoriene for henholdsvis country, indie, pop, popsolist, rock og viser?
Tja, si det. I et par av klassene har jeg klare favoritter, mens jeg i andre er så tvil at jeg gir meg selv det store privilegiet ikke-jurymedlemmer har, å stemme på mer enn én…
Les også: Ti norske og svenske plater som lyste opp 2016
Country
Claudia Scott fikk Spellemannprisen i 2014 for sitt forrige album «Follow The Lines». Jeg syns faktisk årets «Let the Ribbons Fly» er enda bedre, med sin rocka tilnærming til country som beveger seg elegant i et sonisk åpent og klangrikt landskap.
Da veteranen Claudia Scott fikk Spellemannprisen for et par år siden, var det i konkurranse med blant andre Darling West-debutantene. Også i år er Scott og Halling-trioen nominert i samme klasse! På sitt andre album, «Vinyl and a Heartache», overbeviser Darling West stort med gode harmonier og fengende melodier trygt forankret i jordnær country med litt bluegrass-feel. Ål har åpenbart mer å by på enn Hellbillies og Stein Torleif Bjella!
Paal Flaata har påtatt seg rollen å lage noen fremragende tributtplater til gamle helter. Etter Chip Taylor og Mickey Newbury sto i fjor Townes van Zandt og albumet «Come Tomorrow». For tur. En kombinasjon av van Zandts emosjonelle feinschmecker-låtskriverkunst og Flaatas like sterke som uttrykksfulle stemme kan ikke feile, og det gjør da heller ikke Paal Flaata her.
«Hearing Colours Seeing Noises» er Signe Marie Rustads andre album. Jeg gikk selvsagt glipp av den første (i 2012), men etter å ha hørt denne kommer jeg ikke å gå glipp av Elverum-artistens tredje. For Rustad imponerer stort med låter som vokser og viser fram nye lag ved hver spilling, gjerne langt nærmere britisk folkrock enn amerikansk country.
Leffes favoritter: Claudia Scott og Signe Marie Rustad
Indie
Juryens veier er alltid uransakelige, men er de så uransakelige at de velger en annen en Jenny Hval som Indie-vinner? Tviler. I hvert fall er Hvals kvinneblod-og-vampyr-album «Blood Bitch» et usedvanlig sterkt album som både har en fengende overflate og dyptloddende innside.
Av de andre holder jeg Frøkedals solodebut «Hold On Dreamer» som runner-up. Smått drømmeaktig plate som balanserer et sted mellom folkpop og atmosfæriske stemninger. Bare sjelden skrur hun opp intensiteten, men klarer likevel å holde lytteren i et sikkert grep.
Akkurat som Frøkedal har Hilma Nikolaisen vært med lenge i ulike sammenhenger, før hun i fjor solodebuterte med «Puzzler». En plate som er streitere og skurrer mindre enn broder Emils band Serena-Manesh (hvor Hilma har vært med), men som likevel ligger trygt forankret i gitarbasert rock med utgangspunkt i klangrike popmelodier.
Oslo-bandet The Switch er for de fleste et heller ubeskrevet blad, men spiller en vennligsinnet type musikk som burde kunne nå ut til mange. Mens Nikolaisen har røtter i skurrerocken, har The Switch hentet mer næring fra klassisk 60-talls pop. Og spesielt da fra den avdelingen som parrer den smektende gode popmelodien med litt ELO-inspirerte arrangementer.
Siste nominerte i denne klassen er Vilde Tuv, som overbeviste stort da vi første gang så henne på by:Larm for to (?) år siden. Dessverre klarer jeg ikke helt å få foten like mye for debutalbumet hennes «d’Meg», hvor hennes stemme bærer melodiene mens det sparsomme arrangementet forsiktig støtter opp om henne. En løsning jeg ikke klarer å bli helt fortrolig med, det blir i litt for stor grad en affektert-jente-på-pikerommet-stemning som mer står i veien for melodiene enn styrker dem. Sorry, men d’meg.
Leffes favoritt: Jenny Hval «Blood Bitch»
Popgruppe
Highasakite sang og spilte seg inn i den desiderte toppen med glimrende «Silent Treatment» for et par år siden. Fjorårets «Camp Echo» fulgte godt opp, men mens mange nærmest hyllet den som et mesterverk, opplever jeg den som litt svakere enn forgjengeren. Kanskje var ambisjonene for høye og tempoet litt for forsert, i hvert fall føles den litt for konstruert for å helt tåle sammenlikningen med «Silent Treatment».
Les også: Krig og terror (Highasakite-intervju fra januar 2016)
Lemaitre bringer noe nytt inn i Spellemannprisen, i den forstand at deres «2016» egentlig ikke er et album, men mer enn spilleliste med låter elektronikaduoen ga ut i 2016. Og da er jeg på tynn is, har jeg egentlig hørt alle låtene som legger grunnlaget for «2016»? Neppe, så nøyer meg med å konstatere at Lemaitre slik jeg kjenner dem veksler mellom lettere melankolsk pop med dempet elektronikaarr. og mer uptempo elektronika skapt for dansegulvet.
Bak No. 4 skjuler det seg tre Oslo-jenter (en av dem datter til Ellen Horn og Jon Christensen) som har holdt sammen i nærmere ti år, før de i fjor vinter albumdebuterte med «Henda i været». En plate med fortrinnsvis dempet (og gjerne pianobasert) komp som fint støtter opp om småsnirklete og lyttervennlige melodier med reflekterte tekster som ofte innbyr til harmonisang.
Leffes favoritt: Highasakite «Camp Echo»
Og alle de andre
Så var det innrømmelsen: ambisjonen var å synse noe om ytterligere noen kategorier. Men erfarer at det blir det ikke tid til, skal denne saken publiseres før prisene er delt ut. Spesielt som det også er noen av de nominerte som jeg ikke har rukket å høre.
Men det jeg kan si er at to jazzplater som jeg har hørt en del på og satt stor pris på det siste året er Come Shine/KORKs «Norwegian Caravan» og Nils Petter Molværs «Buoyancy», mens det kan være vanskelig å komme utenom Aurora og hennes «All My Demons Greeting As A Friend» i klassen for popsolister.
At jeg også har satt stor pris på Rock-nominerte Hjerteslags «Vannmann86» og Vise-kandidat Stein Torleif Bjellas «Gode Liv» er allerede dokumentert her på LeffesLab, mens jeg også vil tilføye at jeg har hatt veldig sans for Moddis prosjekt med bannlyste sanger «Unsongs»
Så om noen av disse blir ropt opp som vinner, vil i hvert fall ikke jeg protestere.
Les også: Blå sanger om gode liv (intervju med Stein Torleif Bjella fra oktober 2016)
Les også: Alle de nominerte
Av Leif Gjerstad
