Blå sanger om gode liv

Oslo: – Også i vonde tider kan du ha et godt liv. Fastslår Stein Torleif Bjella som til tross for mange blåstenkte tekster har døpt fjerdealbumet sitt til «Gode Liv».

Tre år etter at Stein Torleif dro «Heim for å døy» er Bjella tilbake med nytt album – en plate som på mange måter representerer en nystart for 48-åringen. Etter tre plater i tospann med produsent og musiker Kjartan Kristiansen har Bjella denne gangen vendt seg til kompis og bandmedlem Bård Ingebrigtsen for å få produsert den nye plata.

– Da jeg ga ut «Heim for å døy» var både Kjartan og jeg usikre med hensyn til videre samarbeid. For meg har det vært et eventyr å jobbe sammen med ham, og jeg har svært mye å takke Kjartan for. Men samtidig kan det være viktig å gå videre, og etterhvert følte jeg at tida nå var moden for det. Å innlede et nytt kapittel er dessuten en måte å markere at de tre albumene «Heidersmenn», «Vonde visu» og «Heim for å døy» er en trilogi som hører sammen og står godt for seg selv, kommenterer Bjella.

To økter i studio

«Gode liv» er innspilt i to bolker (ei uke i januar, ei i april) i studioet bandmedlem og bassist Eirik Øien har bygd i fjøset sitt på Otterøya. Øien har vært med Bjella i mange år, i likhet med produsent Ingebrigtsen. At han ikke dro lenger ut enn til eget band for å hente inn ny produsent etter Kjartan Kristiansen forklarer Bjella med at Ingebrigtsen er «veldig leken og kunnskapsrik», foruten at han er medeier i Kristiansens studio Amper Tone hvor etterarbeidet med plata fant sted.

– Selve låtene og universet som tekstene beveger seg i er kanskje ikke så annerledes enn tidligere. Jeg pusler jo med låtskrivinga nå på samme måte som før. Derimot er uttrykket i studio blitt litt forskjellig, sier Bjella og peker på at mens hans tre foregående plater var «ganske akustiske» og mye ble spilt inn med han alene, er «Gode liv» litt mer bandpreget.

– Instrumenteringen er forskjellig. Øiens ståbass er byttet ut med elektrisk bass, mens strengemann Geir Sundstøl er blitt mer sentral enn tidligere og Kenneth Kapstad (Motorpsycho) har satt seg bak trommene. Dette har gitt en ny energi, og siden jeg er av den typen som lar meg farge av omgivelsene har det også preget musikken. Og det har føltes kjempefint å få spille ut energien i låtene, «to go with the flow».

Mer blues

Om instrumenteringen er annerledes og noen av låtene rocker, hører andre fortsatt hjemme i trubadurens viselandskap. Gjerne med fintegnede karakterer og billedrike novelletekster som sirkler inn den vanskelige kjærligheten fra ulike kanter. Som oftest til toner som lukter sår melankoli og blå stemninger.

– Ja, det er nok mer blues på «Gode liv» enn på mine tidligere plater. Å skrive litt bluesete faller naturlig for meg, og arrangementene har vært med på å styrke bluesfeelingen, mener Bjella som likevel presiserer at sangene rommer både det vonde og gode, det triste og humoristiske – ofte om hverandre og gjerne i en og samme låt.

Det siste kan passe inn på «Nordnorske kjærleiksdikt», om fyren som blir forlatt av dama og etterpå opplever at hun gjør suksess med dikt som i detalj utleverer tiden deres sammen.

– Jeg tenkte ikke så mye på det da jeg skrev den, men ser jo at den går rett inn i debatten om selvbiografisk litteratur, seinest eksemplifisert med striden rundt den siste romanen til Vigdis Hjorth. Men selv om fyren i «Nordnorske kjærleiksdikt» opplever at hun skriver hans liv, er det jo ikke sikkert at han har rett, bemerker Bjella.

Og bedyrer samtidig at han aldri har utlevert en bestemt person i sine karakterrike tekster.

– Jeg har hentet mye fra eget liv og observasjoner av andre, og som dikter tillater jeg meg det aller meste. Men selv om jeg har opplevd at folk, spesielt sambygdinger fra Ål, har vært overbevist om at en bestemt låt handler om dem selv eller en de kjenner, så stemmer det ikke.

Skriver i stabbur

Mens Bjellas tre første plater kom i løpet av fem år, måtte vi vente tre år på «Gode Liv». Han påpeker at noe av forklaringen i det lavere tempoet ligger i at han har vært travelt opptatt med turnéer og annet, men innrømmer samtidig at «det tok litt tid å komme i gang». Når han kommer i gang, er det gjerne i et lite krypinn i stabburet på gardsbruket hjemme i Ål.

– I stabburet har jeg heldigvis ikke nettforbindelse, slik at jeg ikke blir så lett distrahert, forteller Bjella som ellers hevder at han mangler de helt faste låtskriverrutinene. Derfor blir ikke bare stabburet, men hele heimen en slags skrivestue.

– Jeg sitter der det måtte passe, litt her og der. Rutinene begrenser seg derfor stort sett til at jeg gjerne står opp tidlig, spiser frokost og når kona har kommet seg ut av huset og døtrene på skolen, så prøver jeg å komme i gang med mitt.

Hva er suksess?

«Mitt», som for Bjella riktignok også kan romme en del jobbing på garden, foring og stell av familiens ponnier, vedhogst i skogen og en måned i året også ørretfiske som næring.

– Alt det der tar selvsagt litt tid, men jeg trives med det og får overskudd tilbake. Noen oppgaver har jeg dessuten leid inn andre til å gjøre, samtidig som jeg ikke alltid er like nøye med alt. Nå som husene er i stand og takene er tette, er det ikke så farlig med små skjønnhetsdetaljer som gressklipping og husmaling, smiler Stein Torleif Bjella som i det nye albumets sistelåt «utover Øvre-Ål» reflekterer rundt ambisjoner og suksess.

«Det er viktigare enn nokon gang/å definere rikdom/må e ha høgare mål/ut over øvre-Ål» spørsynger trubaduren.

– Jeg diskuterer vel kanskje først og fremst med meg selv, men teksten kan helt klart også oppfattes som en kommentar til dagens jag på suksess. Spesielt for den unge generasjonen kan det synes som om høye ambisjoner og kravet om suksess gjør at det ikke lenger er nok å være seg selv.

Av Leif Gjerstad

Les også: Tre plater med to kompiser (arkivintervju fra 2013)

Les også: Hedersmann fra Hallingdal (arkivintervju fra 2009)

 

Se også: