Er ikke 828 sanger litt mye, spurte jeg forsiktig? Når ble 828 låter for mye?! Smalt det tilbake. Og dermed var min skjebne beseglet. Nå sitter jeg her med boksen, med hele hans produksjon siden debuten i 1975. Med 68 CDer og 828 låter. Nå er jeg i Uffes selskap.
Egentlig er jeg blant de som ikke er så altfor interessert i omfangsrike bokser, uansett hvor godt jeg måtte like artisten. For ofte er det faktisk en grunn til at «outtakes» og «demos» er blitt liggende og støve som uutgitt materiale. Og hvor mange alternative versjoner trenger du egentlig av en låt? Kanskje er jeg heller ikke alene om å ha opplevd (mer enn en gang) at jeg så vidt er kommet meg gjennom boksen og siden glemt den, fordi det alltid er noe nytt og annet som presser på.
Tenkte ikke kjøpe
Men dette har jeg nå tatt konsekvensen av og mer eller mindre helt sluttet å kjøpe store bokser. Derfor vurderte jeg aldri seriøst å kjøpe Ulf Lundells «Hemåt genom Rift Valley»-boks da den kom kort tid før jul, med sine 68 CDer og 828 låter.
Ikke før min gamle kompis og kollega Tom Skjeklesæther entusiastisk fortalte at han hadde reist til Strömstad og kom tilbake derfra med Lundells samlede produksjon. Og jeg altså stilte det dumme spørsmålet om det ikke var litt too much?
Så langvarig som mitt forhold til Ulf Lundells musikk og litteratur har vært var motstandskraften min akkurat på dette punktet likevel ikke det aller sterkeste. Tvertimot slo det sprekker og Lundell-minnene presset på, helt inntil motstandsmuren var pulverisert og jeg (kanskje litt lettet?) innså at det bare var å kapitulere. Det var ingen vei utenom.
Hemåt med Uffe
Så her sitter jeg nå, med den formidable «Hemåt genom Rift Valley»-boksen foran meg på gulvet, det 80 sider tykke heftet på fanget og (akkurat nå) CD 22 på spilleren. Bare 46 igjen!
Men selv om det er en utholdenhetsprøve, det handler tross alt om «1975-2015/Samtliga inspelningar», så tror jeg at jeg skal greie det. For etterhvert som musikken skrider fram (og nei, alt er selvsagt ikke like bra) mens jeg leser Lundells essays, siger det sakte men sikkert inn hvor stor og viktig han har vært i skandinavisk musikk de siste 40 årene. Noen større? Neppe.
For meg handler det sikkert mye om identifikasjon, om hvordan jeg som bare er et par år yngre og fra samme by har opplevd den samme sulten og rastløsheten rase gjennom kroppen, om hvordan musikken kunne peke ut retningen og kanalisere energien til noe større enn en selv. Og i bånn har vi hatt noenlunde samme referanser.
Men samtidig som gjenkjennelseseffekten gjør det lettere å gå inn i Uffes landskap, vitner hans gedigne produksjon om at han faktisk uansett går utenpå hvem det måtte være når det gjelder å male lyriske noveller med elegant flyt som smelter sammen med et lydteppe i et velkjent, men likevel nyanserikt rom.
Dette inneholder «Rift Valley»-boksen
Noen detaljert anmeldelse har jeg ingen intensjon om å prøve meg på, men en kjapp gjennomgang hva boksen byr på er kanskje på sin plass? Derfor:
CD 1- 44 er en kronolgisk gjennomgang av alle hans studio- og liveplater, fra debuten med «Vargmåne» i 1975 til «Trunk» i 2013. Alle CDene kommer for øvrig i det originale omslaget som LPene/CDene i sin tid hadde.
CD 45 – 49 er viet singler og samlinger, inklusive spor med andre Lundell har medvirket på.
CD 50 – 68 handler om outtakes og demos, og for blodfans kan disse CDene kanskje være de mest spennende. For selv om 19 CDer med en drøss alernative versjoner av kjente låter og demoer som skisserer opp hva som skal bli kan bli trøttende i lengden, er det jo denne delen av samlingen hvor det aller meste for de aller fleste av oss er helt nytt.
Heftet er på 80 sider og rommer foruten detaljert info over alle innspillingene med samtlige medvirkende også mange bilder og ikke minst noen tekster skrevet av Ulf Lundell.
Fint essay
Spesielt det ni sider lange, nyskrevne essayet, hvor Lundell gjenforteller og reflekterer over oppvekst, sine drømmer og sine tanker om både livet generelt og musikken spesielt er både lesverdig og interessant.
Eller som han selv avslutter essayet:
«Jag är imponerad, ändå, för det var bara en grabbs lilla envetna dröm ur fucking nothing som åstadkom allt det här.
Nånting borde det bevisa.
Och det borde kunna inspirera».
Av Leif Gjerstad
Les også: Ulf Lundell tar farvel
Les også: Lundells hyl mot månen (arkivintervju fra 1993)
Les også: Lundell etter stormen (arkivintervju fra 1992)
Les også: Vil knuse myten om nasjonalskalden (arkivintervju fra 1985)
