Inspirert av sterke damer i familien

(Intervju første gang publisert i Adresseavisen desember 2022)

Da Ingeborg Arvola planla å skrive bok om oldemora førte det henne enda lenger tilbake i historien. Resultatet ble årets skjønnlitterære Brageprisvinner, «Kniven i ilden».

Den historiske romanen utspiller seg i Finnmark i 1859, og skildrer en ung kvinnes strabasiøse og begivenhetsrike ferd på ski med sine to barn fra Finland til Varangerfjorden i Norge. Kvinnen, i boka kalt Brita Caisa Seipajærvi, søker et bedre liv og en skikkelig mann. Noe av det hun søker finner hun, men mye blir også helt annerledes enn tenkt, i en fortelling som rommer slit, arbeid, kjærlighet og erotikk – og der øvrigheten begrenser enkeltmenneskets muligheter.

– Rammefortellingen er basert på faktiske hendelser, men innenfor disse rammene har jeg diktet fritt, forteller Ingeborg Arvola som nærmest snublet over historien mens hun søkte annet.

– Mitt fokus var på min oldemor, Eva Niva Arvola, som var en sterk kvinne med et spennende liv. Men mens jeg researchet henne kom jeg over den fascinerende historien om den unge ugifte kvinnen med to barn som hadde måttet stå kirketukt i Finland før hun utvandret til Finnmark. Historien kjente jeg litt til fra min oppvekst i Neiden i Sør-Varanger, men det var først da jeg gikk inn i materien at jeg innså at det hadde noe med meg å gjøre. Kvinnen var min tipp-tipp-oldemor!

Trilogi

At slektskapet gjorde det ekstra spennende for Arvola er lett å forstå, men helt uavhengig av dette hevder hun at researchen fort fikk henne til å innse at hun satt med romanstoff i hendene. Så mye faktisk, at det blir mer enn bare «Kniven i ilden».

– Materialet er så omfattende at det ville bli altfor mye for en bok. Det blir en trilogi, bekrefter Arvola som har gitt serien den tospråklige tittelen «Sanger fra Ishavet – «Ruijan rannalla, siden den omhandler finner som utvandret til Norge.

– De levde utsatte liv i kamp mot naturens barske elementer, sier Arvola som i boka har gitt Brita Caisa Seipajærvi evner til å helbrede både mennesker og dyr. Enten hun gjør det ved hjelp av urter og varme hender – eller ved lesing av bibelord.

– I kampen for å overleve så man ikke på motsetninger mellom overtro og kristendom. De trengte alt, slik at det overnaturlige sto side om side med religionen, kommenterer Arvola som antyder at hun vil bli hos slekta også etter at trilogien er fullført.

– Jeg har fortsatt lyst til å skrive om min oldemor Eva Niva Arvola, og dermed også komme litt nærmere vår egen tid.

Gjennombruddet

Som forfatter kan Ingeborg Arvola se tilbake på over 20 bøker siden debuten i 1999, noenlunde jevnt fordelt på romaner, noveller og barn/ungdomsbøker (med de tre Buffy By»-bøkene som de mest kjente), supplert av et par skuespill. Underveis har hun også mottatt noen priser, men nikker likevel bekreftende til at «Kniven i ilden» må kunne karakteriseres som hennes store gjennombrudd.

– Det kan også stå som en honnør til norsk kulturpolitikk. Selv uten storselgere har stipend- og støtteordninger gjort det mulig for meg å leve av litteraturen. Riktignok som lavtlønnet, men likevel. Det er få andre land hvor det overhodet ville vært mulig. Man kan alltids ønske seg mer, men det er også viktig å sette pris på det vi faktisk har!

Minoriteter

Hvorfor gjennombruddet er kommet med akkurat «Kniver i ilden» tør hun ikke ha noen bastante formeninger om. Kan jo være noe så enkelt som at hun har modnet litt for hver bok, og at denne faktisk er den beste hun har skrevet. Men det kan jo kanskje også ha noe med tida å gjøre?

– Interessen for minoriteter og kulturell identitet er blitt større de siste årene. Så er det i tillegg noe med historiske romaner som fenger, mener Arvola som selv er halvt bardufossing og halvt kvensk.

At hun selv valgte forfatterveien, kan ha noe med hennes egen kulturelle identitet å gjøre, som datter av den nå avdøde forfatteren og lyrikeren Liv Lundberg.

– Min mor oppmuntret meg alltid, men det var ikke gitt at jeg skulle bli forfatter. Drømmer om profesjonell sprangridning og et liv som dyrlege sto sterkere i min oppvekst, og da jeg begynte å skrive ble jeg refusert på mine fem første forsøk. Men i stedet for å bli knust av avslagene opplevde jeg begrunnelsene som vennligsinnete råd som inspirerte meg til å fortsette, forteller den 48-årige forfatteren som for tida jobber med en ny ungdomsroman i «Buffy By»-serien, den fjerde i rekken.

Bor i Oslo 

Ingeborg Arvola er oppvokst dels i Pasvikdalen og dels i Tromsø, men har i voksen alder vært bosatt i Oslo. Der bor hun i dag på Bjerke med mann og to sønner på 17 og 9 år. I tillegg har hun en voksen stesønn som for lengst har forlatt redet.

– Alle er veldig glad i bøker, og 17-åringen er for tida veldig opptatt av Dostojevksij og amerikanske beatpoeter. Nylig kom han hjem og sa litt belærende at «mamma, det fins faktisk mer litteratur enn Hobbiten», med referanse til min kjærlighet til Ringenes herre-universet. Som om jeg bare skulle lese Tolkien, ler Arvola før hun røper at den britiske forfatteren har sin naturlige plass i familiens hjem.

– Jeg har akkurat lest ferdig «Ringenes herre» for min yngste sønn, og til jul skal vi se filmene. Og ja, selv om det ikke er den som har påvirket meg mest som forfatter, holder jeg nok fortsatt «Ringenes herre» som min største favorittbok.

Av Leif Gjerstad

(Intervjuet er skrevet på oppdrag for Adresseavisen, der det ble publisert tirsdag 6. desember)