(anmeldt på oppdrag for Bok365.no)
JENS LAPIDUS
Top Dogg
474 sider
CappelenDamm
Jens Lapidus eksploderte i 2006 på den svenske krimhimmelen med «Snabba cash» og tjente ganske sikkert mye mer spenn på den boka enn han hadde kunnet ane.
Den gang kretset mye av handlingen rundt Stureplan og Östermalm, hvor den unge og vakre svenske fiffen (og wannabees) har sin tumleplass. Onde tunger ville ha det til at det slett ikke var tilfeldig at store deler av handlingen ble lagt dit, det var visstnok et miljø også den unge juristen og advokaten Lapidus kjente godt.
Nå er 43-åringen for lengst etablert som en av Sveriges mest populære krimforfattere, og de onde tungene har forstummet, i erkjennelse av at Lapidus i sin Stockholm noir-trilogi viste at han kan beskrive også helt andre miljøer enn Stureplan-fiffens med stor troverdighet og språklig finfølelse.
Slik som i årets «Top Dogg», hvor hovedfokus er flyttet til drabantbyene i retning Södertälje, den gamle industribyen sør for Stockholm som i dag sliter med gjengkriminalitet. Det er i dette miljøet Jens Lapidus henter næring til deler av plottet i sin nye bok, den tredje etter «VIP-rummet» (2014) og «Sthlm Delete» i den frittstående trilogien med det nokså umake paret Najdan «Teddy» Matsumic (ex-gangster med røtter i Balkan) og Emilie Jansson (ung jurist med idealismen i behold) i hovedrollene.
Men samtidig som Lapidus skildrer et kriminelt parallellsamfunn med sterk mistro til Svensson, viser han at det ikke står bedre til i finanselitens sirkler. Der kjenner grådigheten ingen grenser, og moralkodeksen som de kriminelle gjengene tross alt har, synes helt fraværende på toppen. Der er penger makt, og makta brukes til å kjøpe taushet og slette alle spor etter kriminelle overgrep..
I hvert fall nesten alle, for når Teddy og Emilie får nyss om ny informasjon knyttet til en gammel uløst pedofili-sak både politiet og de tidligere har bakset med, begynner ballen å rulle. De innser at pedofiliringen fremdeles er aktiv og at overgrepene mot mindreårige jenter fortsatt foregår – og sporene peker klart i retning samfunnets toppsjikt. Til perverterte mennesker som uten skrupler rydder unna alt som kan true deres posisjon. Noe både Teddy og Emilie snart får kjenne på kroppen, mens de hele tida må stille seg det bokstavelig talt livsviktige spørsmålet hvem kan vi egentlig stole på?
Den samme problemstillinga står også Teddys nevø Nikola overfor, når drømmen om et streit liv som elektriker blir forpurret av et gangsterdrap på hans beste venn. Han slites mellom ønsket om et liv på den riktige sida og behovet for å hevne drapet på bestekompisen. Det siste ønsket får overtak og fører ham ikke bare tettere inn i organisert kriminalitet, linjene fra droghandelen i Södertälje til pedofiliringen resulterer også i uventet kontakt med onkel Teddy.
Disse grepene gir forfatteren anledning til å reflektere over grådighet, korrupsjon og kynisme, samtidig som han avdekker hvor segregert ulike grupper i det svenske samfunnet lever fra hverandre. Men selv om de kriminelle gjengene og finanseliten lever i hvert sitt univers, drives begge av drømmen om mer, mer, mer. Med finanseliten som de aller mest kyniske i sin maktutfoldelse, skal vi tro Lapidus.
I sin Stockholm noir-trilogi dyrket Jens Lapidus en hardkokt actionstil med intenst driv. I «Top Dogg» har han senket tempoet noe for å gi bedre plass til hovedkarakterene og miljøskildringer. Det merkes også ved at drapene i boka mer konstateres enn beskrives, slik Lapidus synes mer opptatt av voldens årsaker og konsekvens enn de grufulle detaljene i selve handlingen.
Ønsket om å bygge karakterer har også gitt plass til den unge partyjenta Roksana, som litt tilfeldig kommer over et større parti narkotika – og som er dum nok til både å spise og selge av lasset. At det ikke blir sett på med blide øyne av de brutale gangsterne som eier dopet sier seg selv, og Roksana får god anledning til å angre på sin naivitet, slik hennes nye venn Nikola kan angre over den kursen livet hans har tatt. Og sammen blir de stående som eksempler på hvor lite som skal til for å skape ubalanse, og hvor mye som må til for å komme seg på rett kjøl igjen.
For en som står litt på avstand både fra Stureplan og Södertälje oppleves miljøene Lapidus skildrer i «Top Dogg» som troverdige, samtidig som forfatteren balanserer fint mellom den ytre handlingen og de indre refleksjonene. Det er en veldreid krim, og det er tydelig at Jens Lapidus, drøye ti år inn i forfatterskapet, ønsker mer enn bare å bygge spenning. Men så empatisk og tilsynelatende optimistisk som han blir etter bokas eksplosive finale, står litt for mye i kontrast til det forfatteren tidligere har postulert, for at vi skal kjøpe det.
Av Leif Gjerstad
