I fire tiår har Klas Östergren vært en av Sveriges aller fremste forfattere. Den posisjonen bekrefter han nok en gang med høstens roman «Renegater», tredje del av trilogien han i 1980 påbegynte med «Gentlemen».
Klas Östergren «Renegater» (Bokförlaget Polaris)
Det var med den boka Klas Östergren i sin tid fikk sitt store gjennombrudd, og sentral i fortellingen sto levemannen og jazzpianisten Henry Morgan. Selv om «Gentlemen» hadde en åpen slutt som formelig skrek etter mer, hevdet Östergren bestemt at han aldri hadde tenkt på noen oppfølger.
Til slutt ble likevel også Östergren så nysgjerrig på hva som egentlig hadde skjedd med Henry Morgan etter at han forsvant sporløst i «Gentlemen», at han 25 år etter gjenoppsøkte sitt gamle univers. Men i stedet for å gi et opplagt aha!-svar, dekonstruerte han mesterlig mye av det han hadde fått oss til å tro i «Gentlemen».
Ikke minst gjaldt det Henry Morgans bror Leo som i «Gentlemen» framsto som en angstplaget ung mann, men som vi i «Gangsters» fikk vite ikke eksisterte i det hele tatt. Han var bare en figur fortellerstemmen Klas hadde brukt som et dramaturgisk grep, for egentlig var Leo bare en annen side av Henry.
På pilegrimsferd
I «Renegater» kommer Henry Morgan uansett bokstavelig talt vandrende inn i boka og til gården i Österlän i Skåne, hvor fortellerstemmen «Klas Östergren» har bodd med kone og barn i tiår.
Men det er ikke så mye igjen av levemannen Henry fra «Gentlemen», livet har satt sitt klare preg på ham. Og nå er han ute på en pilegrimsferd, han har gått fra sin bopel i Österrike til Skåne og skal videre opp til Sänkan i Norra Sverige. Der håper han å kunne se sin sønn Gustav som ble født rett etter at Henry Morgan forsvant. En sønn Morgan har visst om, men aldri verken har truffet eller hatt kontakt med.
Skeptisk
Östergren er skeptisk til å begynne med. Fra gammelt vet han så altfor godt at Morgan kan være en upålitelig fyr du ikke bør stole på. Men Morgans ene overnatting på gården i Skåne blir til flere, og gradvis finner de to gamle vennene tonen igjen. Ikke minst som Morgans hjelpende hånd med gårdsarbeidet både inspirerer og gir Östergren mer tid til å arbeide på romanen han egentlig holder på med.
Den inngrodde skepsisen mot at Henry Morgan skulle dukke opp sånn helt tilfeldig og uten baktanker, viser seg snart å være begrunnet likevel. Joda, han er på vei til sin sønn, men han har også fått i oppdrag av envoyén (den mystiske maktspilleren og ryddegutten som spilte en sentral rolle både i «Gentlemen» og «Gangsters») å overtale Östergren til å skrive en rapport om sin rolle og det som skjedde i Svenska Akademien våren 2018. Det er Östergren svært lite lysten på, men envoyen bruker sin makt til å true og presse ham til å gjøre det likevel.
Akk, Akademien
Og det gir oss «boka i boka», en 170 sider lang rapport skrevet i et tørt og klinisk kaldt og presist språk, der vittighetene og den biske humoren alltid lurer under overflaten. Samtidig har alle Akademi-medlemmene blitt utstyrt med botaniske navn hentet fra gressfamilien, men hvor opplysningene som blir gitt om den enkelte likevel er så detaljert at det ikke byr på noen større problemer å finne ut hvem som er hvem.
Östergren (altså forfatteren, ikke fortellerstemmen) har hardnakket hevdet at alt som hender og blir uttalt i denne delen av boka er tatt rett ut fra virkeligheten. Bare fakta, ingen fiction. Ingen skal kunne ta ham i å ljuge.
Men å gjenfortelle hva som skjedde i Akademien i bråket rundt den såkalte Kulturprofilen ville Östergren utmerket godt klart på 15 sider. De resterende 155 handler derfor mer om personlige refleksjoner og digresjoner som stort sett fyller sin funksjon på en utmerket måte, men som innimellom likevel oppleves som vel omstendelig. Og som trolig vil invitere mange norske lesere med et litt perifert forhold til Svenska Akademien til å skrålese seg gjennom noen sider.
Les også: Klas Östergren angriper Svenska Akademien
Snø og våpen
Parallelt med at fortellerstemmen Östergren skriver rapporten oppdaterer Henry Morgan og ham hverandre på livet. Og her briljerer forfatteren Östergren med sin evne til å by på digresjoner som tilsynelatende lever sitt eget liv til alt faller på plass, og der han i tillegg elegant glir inn og ut av den virkelige verden og forestillinger vi måtte ha ved å blande fakta og fiksjon på en sømløs måte som både forvirrer og fascinerer.
Sentrale elementer i dette bygget er snø som metafor og svensk våpenhandel. En av bokas sentrale skikkelser, Torsten Ljung (som først dukket opp i «Gangsters»), er blitt fascinert av malerier med snø. Men samtidig som snø kan være idyllisk og vakkert skjuler det også noe, det tildekker den virkeligheten vi lever i.
Svenske skandaler
Herfra er spranget for forfatter Östergren kort til faktiske, skandalepregete hendelser i svensk politikk, med våpenhandel (sentralt også i «Gentlemen» og «Gangsters») som stikkord og en faktisk svensk skandalesatsing i Sør-Afrika i 1999 som konkret eksempel. Hendelser som i boka framstår som like absurde som komiske, men som ikke tåler dagens lys og derfor dekkes til så godt det lar seg gjøre.
Og ikke minst, der maktas handlinger forblir i det skjulte, og skylda for alt som kan gå galt legges på noen uheldige personer som er blitt viklet inn i noe de for seint innser konsekvensene av. Og i sin paranoide tilstand gjemmer de seg i underjordiske ganger og hemmelige rom bare steinkast unna og under der fiffen ubekymret boltrer seg på Stureplan.
Bildet som Klas Östergren tegner opp av Sverige er som et land hvor mye har gått galt og de færreste er til å stole på. Mest menneskekjærlighet finner vi typisk nok på den svært dårlig besøkte strippeklubben Kit-Cat langt utenfor allfarsvei. Og selvsagt i Norra Sänken, som framstår som den alternative fristaten den unge fortelleren Klas Östergren og levemannen Henry Morgan i sin tid kunne ha søkt tilflukt i. Et sted for avhoppere, for «Renegater».
Av Leif Gjerstad
Les også: Gjensyn med Östergrens Gentlemen
Les også: Mellom gentlemen og gangstere (arkivintervju fra 2006)
