(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, hvor den ble publisert torsdag 31′ juli. Den anmeldelsen finner du her)
Det er ikke lystig lesing Ingvar Ambjørnsen byr oss på i det som skal være hans litterære avskjed. Men det er (som nær sagt alltid) godt å være i mørket sammen med Ambjørnsen!
Ingvar Ambjørnsen «Sorgen i St. Peter Ording»
(Cappelen Damm, noveller, 127 sider)
Etter 40 år i Hamburg valgte Ingvar Ambjørnsen for noen måneder siden å flytte tilbake til Norge. Det var sviktende helse som tok den populære forfatteren tilbake hjem, og langt framskredet kols førte til at han måtte kaste inn håndkledet. I et intervju med VG fortalte han at hjernen fortsatt formet nye idéer, men sykdommen gjorde det for krevende fysisk å transformere idéer fra hjerne til tastatur.
Forfatteren som hadde gitt oss revejakt og hvite niggere, Pelle & Proffen, Elling, krimromaner og så mye mye mer i et stort og prisbelønt forfatterskap var kommet til veis ende. Men før han trakk seg helt tilbake skulle han gi oss en siste novellesamling, Sorgen i St. Peter Ording.
Selv fikk jeg manuset i hånd for noen uker siden, og rakk både å lese og anmelde boka (med planlagt publisering nå) før den idylliske ferietilværelsen ble avbrutt av den fryktelig triste beskjeden om at Ingvar Ambjørnsen hadde gått bort, bare to uker før Sorgen i St. Peter Ording var klar for å treffe sitt publikum.
Men i all sorgen over hans bortgang kan leserne glede seg. Fortellingene i hans nye novellesamling framstår samlet som en like verdig som stemningsfull avskjed.
Sju fortellinger
Med så mye kjent rundt omstendighetene for denne novellesamlingen – hans første siden Djevelens fødselsdag i 2006 – var det uansett naturlig å lese tap og sorg inn i teksten.
Spesielt som de sju historiene er spekket med tilbakeblikk, der en godt voksen eller aldrende mann minnes gamle begivenheter i det fjerne, hendelser som i en stream of conciousness-liknende stil blandes med fortellerstemmens ståsted i nåtid. Det gir flere av fortellingene et lettere surrealistisk preg, der grensen mellom virkelighet og drøm viskes ut, og der leseren ofte bringes litt i villrede om nøyaktig hvor i historien vi befinner oss.
Samtidig konkretiseres det surrealistiske ved at Ambjørnsen i flere av fortellingene går ut i høyt action-tempo og spenner buen med illevarslende signaler om noe dramatisk eller uhyggelig (eller kanskje begge deler) som har hendt/vil hende – og som effektivt kobler et nysgjerrig grep om leseren. Men enten det faktisk har hendt noe dramatisk eller ei, lar Ambjørnsen det gjerne bli med antydningene. Det får bli et slags bakenforliggende driv som lokker leseren med, mens fokus dreies over på noe annet.
Ensomme slitere
For selv om det mørke knytter fortellingene i Sorgen i St. Peter Ording sammen, er de internt nokså forskjellig fra hverandre. Med to tenårsgutter som går berserk i en hytte og i ettertid angrer. Om en ensom vandrer som bryter seg inn i en hytte og får en uventet relasjon til en kvinne og et sykt barn på den andre siden vannet. Frykten om forlis som sprer seg på en ferje i fri drift, og hvor raskt alt vender tilbake til det normale når strømmen kommer tilbake. Om den lille jentungen som forsvinner sporløst fra et hotell midt i natta.
Vi blir også med til litt shabby buler der framtidshåpet svømmer langt ned i glasset og ofte drukner før kveldssola senker seg. For som så ofte i Ambjørnsens litterære univers, framtrer mange av hovedkarakterene som litt skakke. Som ensomme slitere og outsidere som ikke helt klarer å finne sin naturlige plass i dagens samfunn. Personer med skavanker i lurvete miljøer som Ambjørnsen skildrer usminket ærlig – og med mye varme og omsorg. Kritikken mot den borgerlige intoleransen og selvgodheten skinner som alltid klart gjennom.
Tittelnovellen til slutt
Selve tittelnovellen kommer helt til slutt, og rammer slik inn de andre fortellingene. Her drar Ambjørnsens hovedkarakter ut til den lille byen St. Peter Ording rett sør for Sylt på den tyske nordsjøkysten. Han har vært der før, mange ganger. Men da med sin kone som nå har gått bort og som han sørger over. Og der sorgen gir ham god anledning til å reflektere over alt som har vært og ikke har vært.
Her leser vi naturlig inn Ingvar Ambjørnsen i teksten, der det er hans gamle liv han minnes og tar et vakkert og stemningsmettet farvel med, når han mot slutten av Sorgen i St. Peter Ording-novellen skriver:
«Et rykk gjennom toget, så siger vi ut av stasjonsområdet, og jeg vet at hit skal jeg aldri mer. At nå legger jeg alt dette bak meg. Landskapet. Minnene. De for lengst tapte samtalene, og tankene som fødte dem.»
Av Leif Gjerstad
Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, hvor den ble publisert torsdag 31. juli. Den anmeldelsen finner du her