(Øyvind anbefaler – februar 2023)
Restore To Past, Marion Ravn og det som kommer til å stå igjen som ett av årets beste album, Signe Marie Rustads «Particles of Faith», er anmeldt av meg i Dagbladet. Her kan du lese om nye album fra Jeff Wasserman, Helge Hummervoll, Solveig Slettahjall Quartet, Rossman, Stefan Sundström og Joe Louis Walker.
JEFF WASSERMAN fest. JEFFREY’S REVERIE: «We Shall Dance Again»
I 2018 ga norsk-amerikaneren Jeff Wasserman ut «The Meeting of the Waters», som ble hyllet av undertegnede og andre kritikere – og notabiliteter som selveste T-Bone Burnett. Nå er oppfølgeren her, med musikere fra USA, Sverige og Norge.
Musikken er inspirert av tradisjonell amerikansk, keltisk og skandinavisk folkemusikk, sjøl kaller de det en eklektisk miks av jugband, string band, keltisk, swing og americana. Alle låtene har en historie. Åpningen «Onward to Avalon» er for eksempel en hyllest til Levon Helm og resten av The Band, skrevet den kvelden Wasserman fikk vite om Helms bortgang i 2012.
Noen av låtene er spilt inn av andre artister, men blir her «tatt tilbake» av Wasserman (vokal/gitar/fele), for eksempel er «Movin’ Time», opprinnelig skrevet for og innspilt av Delbert McClinton og Rita Eriksen på 90-tallet, blitt en duett med Anne Marit Bergheim (diverse strenger). Også Marius Graff (diverse strenger) bidrar med flott vokal på en låt («The Last Defender»).
Blant musikerne er også mangeårig musikalsk partner Jeff Davis (fele/banjo), Gideon Andersson (bass/mandolin/djembe) og Olav «Laffen» Christer Rossebø (fele/mandolin). Dette er et album for alle som liker håndspilt strengemusikk – og spesielt felemusikk!
HELGE HUMMERVOLL: «Ein av de heldige få»
Du har hørt og kanskje sett ham litt i bakgrunnen som keyboardist i Stavanger-gruppene Mods og The September When, men etter 40 år i bransjen har Helge Hummervoll funnet det for godt å debutere som soloartist. Og – «Ein av de heldige få» er vel anvendte 48 minutter!
Tittellåten er en «statusrapport om hvor han befinner seg i livet etter 60 levde år», som det står presseskrivet. De ti øvrige låtene tar oss med inn i små historier om oppvekst, familie, barn og forhold med alvor, varme, humor og noen doser (sjøl)ironi og hjertesukk. Det kler den tidligere bakmannen meget godt («Beklager, kjære at eg ikkje strekker te / At du har fått ein mann uten forstand å leve med (…) Eg e ein mann, ein mann, og eg gjør så godt eg kan»).
«Sorry paps» er Hummervolls egen «Ride, ride ranke» og «Aldri meir» en både søt og vemodig betraktning om barn som blir voksne.
Å skrive er ikke noe han har funnet på i det siste. Han var lei av «Tore Tang». Sterke «Ein av de» ble for eksempel til for seks-sju år siden, etter at en nevø på 23 år døde i en trafikkulykke. Sjangeren er i hovedsak visepop og -rock, spekket med velformulerte tanker om livet fra en godt voksen formidler, med gode bidrag fra musikalske venner. Men altså, hvorfor i all verden tok det så mange år å debutere?
SOLVEIG SLETTAHJELL QUARTET: «Gullokk»
«Gullokk» er Solveig Slettahjells nordiske sangbok, med tekster av Eva Dahlgren, Alf Prøysen, Aasmund Olavson Vinje, Alan Edwall og Jens Bjørneboe – med flere – i tillegg til to egne.
Det musikalske følget her er kjente jazznavn, men de «tar aldri over» showet. Pål Hausken (trommer), Andreas Ulvo (piano) og Trygve Waldemar Fiske (bass) er tvert imot forsiktig til stede, og lar Slettahjells vokal skinne i låter som «Trassvisa hennes Tora» (Prøysen/Monn-Iversen), «Den dag kjem aldri» (Vinje/nystev), «Ved Rondane» (Vinje/Grieg) og «Från Djursholm til Danviks tull» (Orup/Thomas Erikson), et høydepunkt ved siden av Sletthjalls egen «Alt jeg vet» – der bandet virkelig briljerer.
Hun formidler hele veien teksten med en sedvanlig inderlighet, varme, mykhet og ydmykhet som yter den full rettferdighet og gjør den viktig, inspirert av stemmer som Monica Zetterlund og Nora Brockstedt og en formidler som Jan Johansson (mannen bak den 59 år gamle klassikeren «Jazz på svenska»). Det strøymer på meg så eg knapt kan andast!
ROSSMAN: «Noen har det bra (andre har det enda verre)»
Litt humor i musikken er ikke på forakte. Albumet med den fiffige tittelen «Noen har det bra (andre har det enda verre)» er nummer tre i rekka fra Aslak Rossehaug alias Rossman.
Stjerne er han ikke blitt, men veien dit gir materiale til landeveisballader, dagbøker fra veien, drikkeviser og banjoballader med mere. Han tar det ikke så tungt om han spiller for få eller ingen på den lokale puben, så lenge han får en øl til personalpris! Rossman kommer fra Vestlandet, men er bosatt i Oslo.
Han skriver morsomme og tidvis ettertenksomme tekster, og ikke minst av den grunn har han mye til felles med rogalendingen Tønes og kanskje til og med Øystein Sunde. Musikalsk er han røffere i kantene – med en miks av viser, rock og country/americana. 3. mars innleder han en norgesturné med konsert på Samfunnet i Trondheim. Parkteatret i Oslo får besøk 14. april.
STEFAN SUNDSTRÖM: «Himla jorden – Låtar av Evert Taube»
På sitt ferske album tolker en av våre favorittsvensker, Stefan Sundström, ti låter av nasjonalskald Evert Taube, fra «Änglamark», «Så lenge skutan kan gå», «Brevet från Lillan» og «Så skimrande var aldrig havet» til noen mindre kjente viser.
Stefan har en lang rekke album bak seg, og har besøkt Norge så mange ganger at han for lengst er en norgesvenn. Dessuten har han jobbet tett med norske artister, og i særdeleshet han som bare kaller seg Æ (Erling Riibe Ramskjell). Han har til og med bodd på Træna og jobbet på Ramskjells fiskebåt.
Det nye albumet slippes 105 år etter at Taube gjorde sin offentlige debut, og ble til i forbindelse med at Stefan var kapellmester i en dokumentar på Sveriges Television. «Jeg vet det er blitt gjort før», sier Sundström om å tolke Taube, før han legger til: «Men jag tror fan det är dags igjen».
Han setter sitt vanlige preg på visene, her med en liten touch av jazz – dempet når det passer og livlig når det kreves. Nå reiser han på sverigeturné med Martin Hederos på piano og Dan Berglund på kontrabass. Vi får tro de kommer innom Norge etter hvert også.
JOE LOUIS WALKER: «Weight of the World»
En av de viktigste eksponentene for moderne elektrisk blues er gitaristen, vokalisten og munnspileren Joe Louis Walker.
Den 73 år gamle gitaristen og vokalisten fra San Francisco, California holder fanen høyt, og gir jevnlig ut album. I midten av denne måneden kom «Weight of the World», som også er innom soulballader som «Hello, It’s the Blues» (!) med strykere og en akustisk gitar i front, jazz («You Got Me Whipped») og et par mer funky låter – som regel med Scott Milicis tangenter i bunnen. Walker viser ingen tegn til å trappe ned, og viser med «Weight of the World» hva han står for i dag. Ikke forvent store musikalske krumspring eller kreative sprang fra Walker, men du hører en robust og bunnsolid formidler som gjør sitt for å holde bluestradisjonen levende.
Av Øyvind Rønning
