For to år siden sjarmerte Sigrid alle på en litt mindre Øya-scene. Torsdag skapte hun en gedigen fest på hovedscenen. Men fortsatt framstår Sigrid Raabe som den sympatiske og ujålete nabojenta som syns det er «sjukt moro, dette her». Og for ordens skyld: Det syns også vi.
Maktdemonstrasjon
Sigrid går knallsterkt ut på Øya, med sin store hit «Sucker Punch» som åpningslåt. Den bobler nærmest over av sprudlende popenergi og setter tonen for det som skal bli en festforestilling av en maktdemonstrasjon.
Konserten er i stor grad og naturlig nok bygget opp rundt det ene albumet Ålesund-jenta foreløpig har gitt ut, mens settet har fått finslipte kanter etter å ha gjort den store europeiske festivalrunden med stopp i bland annet Primavera, Glastonbury og Isle of Wight. .
Sigrid virker både trygg og proff som sceneartist, men uten at all viraken det siste året synes å ha dempet entusiasmen. Enkelt kledd i hvit singlet og blå jeans framstår hun fortsatt som den sympatiske nabojenta som dropper staffasje og i stedet satser på ekte glede.
Stjerneglans uten glitter
Og det skal vi være glade for! I en bransje full av posører er det forfriskende med artister som Sigrid, som utstråler stjerneglans bare ved å være seg selv og framføre de låtene som i løpet av rekordtid er blitt allemannseie.
«Don’t Kill My Vibe» midtveis i settet vibrerer av vellyd, mens folkehavet uten å nøle overtar sangen. Festen fortsetter i «High Five», og hennes grep på publikum blir tydelig når hun setter seg alene ved pianoet og framfører «Dynamite» for et lydhørt lyttende publikum.
Ung, moden og trygg
Siden sist vi så Sigrid har hun fått noen nye låter som styrker settet, men framfor alt en ny modenhet og trygghet som det oser stjernekvalitet av.
«Don’t Feel Like Crying» fikk bli Sigrids avskjed til Øya-publikummet. Og i den grad noen gråt, var det nok helst av glede.
Av Leif Gjerstad
