Tame Impala serverte svevende psykedelia på Øya torsdag. Men også visuell drømmemusikk bør forankres i noe mer enn det australierne bød på.
En av konsertene jeg på forhånd gledet meg mest til på Øyafestivalen i år var Tame Impala. Jeg ser også at et par andre anmeldere i bakkant av konserten gir uttrykk for den gleden jeg hadde forventninger om.
Men denne gangen er jeg åpenbart i utakt. Kevin Parker & Co fargela sine psykedeliske drømmer visuelt innbydende mens musikken svevde over sletta i friksjonsløs tilstand. Vakkert? Så absolutt. Men engasjerende? Dessverre ikke. Heller småkjedelig.
Av Leif Gjerstad
Flere saker fra Øya-festivalen her!
