(intervju første gang publisert i august 1995)
For 27 år siden erklærte Joe Cocker med raspete stemme at han kunne klare seg «With A Little Help From My Friends». På sin siste plate bønnfaller han folk om å «Have A Little Faith» i ham.
Både venner og tillit har han fått i mengder, og denne uka takket han for støtten med konserter i Stavanger og Oslo.
Den 51-årige arbeidersønnen fra Sheffield stiller i dag med dype rynker rundt øynene som forteller om et til tider hardt liv med mye whisky, dop og røyk. Denne ikke helt helsebringende menyen har ikke bare bidratt til å forme hans hese stemme, men kler også godt den soul/r&b-orienterte musikken som Cocker har sverget til i alle år.
Og kanskje er nettopp denne trofastheten overfor sin store ungdomsforelskelse en vesentlig
grunn til at han fremdeles har en så stor plass i folks hjerter. For selv om mange stiller spørsmålstegn ved hans musikalske relevanse i 90-årene, er han fortsatt en av vår tids mest populære sceneartister. Og blant sine jevnaldrende dessuten en av dem som turnerer mest.
– Jeg kunne sikkert ta det mer med ro og leve et rolig familieliv hjemme på ranchen i Colorado sammen med min kone Pam, men jeg trives fortsatt på scenen. Det er der du kommer i nærkontakt med lytteren, og med den rette responsen på den rette dagen gir det et løft som jeg ikke ville vært foruten, uttalte Joe Cocker da undertegnede snakket med ham ved et tidligere norgesbesøk.
Og norgesbesøk er det blitt mange av etter hvert. Sist gang var så sent som i november 1994, da han nok en gang demonstrerte sitt grep over de mange tusen tilskuerne som hadde kjøpt billett til Oslo Spektrum-konserten.
Høydepunkt på Woodstock
Selv om han har spilt mange ganger i Norge, var det Woodstock-konserten i august 1969 som virkelig plasserte ham på verdenskartet. Riktignok hadde han allerede noen måneder i forveien gått til topps på internasjonale hitlister med sin versjon av Beatles-låten «With A Little Help From My Friends», men det var med sin intense framføring av låten på Woodstock-festivalen at han skrev den (og seg selv) inn i rockens gylne historiebok.
Måten han levde seg inn i sangen på med lukkede øyne, svakt duvende kropp og et spastisk luftgitarspill ble et av festivalens store høydepunkter.
Og da 1969 skulle oppsummeres, ble Cocker av en musikkavis beæret med prisen for «årets beste luttgitarspill» for sitt bidrag på Woodstockfestivalen.
Ville år
Da Woodstock-festivalens sølvbryllup skulle feires i tjor, var det derfor en selvfølge at Cocker skulle i ilden igjen. For han var ikke bare en av dem som spilte der første gang, han var til og med en av dem som kunne huske det.
– Men det var bare flaks. For da vi gikk av scenen fikk jeg vite at resten av bandet hadde tatt LSD før konserten, uten å fortelle meg. Hadde jeg visst om det på forhånd, hadde jeg sikkert droppet syre jeg også. Jeg følte meg snurt for at jeg ikke fikk være med på moroa, innrømmer Cocker.
Seiv om han husker alt fra Woodstock, har han imidlertid innrømmet at det er mange andre konserter og luftgitarseanser fra den tida som det er langt verre å huske. For dette var på et tidspunkt hvor Cocker ikke akkurat nølte med å stikke handa ned i godteposen. Og i den britiske artistens godtepose lå det gjerne både et par whiskyflasker, LSD-kapsler, jointer og diverse annet som skulle hjelpe ham gjennom dagen.
– Det var helt vilt. Spranget fra å være en ukjent sanger på små Sheffield-puber til å bli en feiret verdensstjerne var enormt. Og som så mange andre av mine kolleger følte jeg meg uovervinnelig i denne perioden. Livet var en gedigen fest 24 timer i døgnet, og tanken på morgendagen eksisterte ikke, minnes Joe Cocker.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble første gang publisert i NTB 10. august 1995)
Les også: Syngende valgobservatør (intervju fra 1997)
Les også: Ny og bedre Cocker (intervju fra 1988)