(Intervju første gang publisert november 1998)
Stockholm: – Da Bill Berry forlot oss, sendte han oss ut i en verden full av kaos og forvirring. Men å oppløse R.E.M. vurderte vi bare de tre første minuttene etter at sjokkbeskjeden kom, Vi har for mye ugjort til å trekke inn årene på nåværende tidspunkt, sier Michael Stipe.
Dagen etter at R.E.M. holdt en 100 minutter lang og bejublet konsert for 500 spesielt inviterte, møter NTB Pluss en fornøyd og smilende trio på Grand Hotel i Stockholm. Uten antydning til stjernenykker, lytter de oppmerksomt og snakker åpent om det aller meste. Men aller helst om sitt nye album «Up», som herrene Michael Stipe, Peter Buck og Mike Mills ikke nøler med å omtale som en opptur.
Brå slutt
– På forhånd hadde vi laget nærmere 40 demoer, men samme dag som vi møttes i studio for å bearbeide dem til skikkelige sanger fortalte Bill at han ville slutte. Foruten savnet av en meget nær venn, måtte vi plutselig takle en helt ny situasjon. For etter 17 år sammen som kvartett, ante vi ingenting om livet som trio. Det ble et helt nytt univers å utforske, konstaterer Mike Mills.
De mest hørbare konsekvensene er at bandet på «Up» har brukt trommemaskiner og andre teknologiske herligheter i stedet for å erstatte Berry med en levende trommis. Samtidig har de tre gjenværende medlemmene i større grad enn tidligere byttet instrumenter og eksperimentert med lyder.
Eksperimentell?
Men om «Up» er en eksperimentell plate eller ei, kan Stipe og Mills ikke enes om. Egentlig er vel dette R.E.M. som det alltid har vært, bare uten trommer og med mer fargelegging og lydskulpturer, foreslår Stipe.
– Om «Up» ikke er avantgarde, er den i hvert fall noe helt nytt for oss. Du kommer jo ikke tilbake fra «outer space» uten at det får konsekvenser for livet på jorden, kontrer Mills. De er likevel enige i at Berrys avskjed var verst for Stipe.
– Den nye triosituasjonen gjorde meg meget usikker, og det var fryktelig tungt å jobbe fram tekstene. Vanligvis får jeg skrivesperre omlag fem ganger i løpet av arbeidet med en ny plate. Denne gangen endte jeg på godt over ti, hevder Stipe som likevel ser på «Up»-tekstene som nettopp det: oppløftende.
– Stemningen kan være melankolsk, men etter å ha vært nede for telling, reiser nesten alle skikkelsene i låtene seg. «Up» er en plate full av håp.
Flere konserter?
Håp er det ifølge R.E.M.-gutta også for flere konserter det kommende året, selv om de står fast på beslutningen om ikke å turnere.
-Å spille live er noe av det morsomste vi vet, men tanken på et år på veien fristet ikke. Derfor vurderer vi å holde flere slike konserter som den i Stockholm, både i USA og Europa. Samtidig er vi heller ikke fremmed for noen festivaljobber til sommeren, foruten at vi trolig kommer til å spille på noen veldedighetskonserter, forteller Peter Buck. Han bekrefter også at de på eventuelle framtidige konserter vil ha med seg flere musikere på scenen.
– Det blir ikke aktuelt å erstatte Bill på fast basis. Som vennegjeng er vi for sammensveiset til å bare kunne dytte inn et nytt medlem. Men skulle vi bare være tre på scenen, måtte vi bruke opptaksbånd og ferdigprogrammert musikk. Og da ville vi miste all spontanitet i musikken.
Feil fokus!
Etter mange år som et stadig mer populært kultband, eksploderte R.E.M. på stjernehimmelen med hitsingelen «Losing My Religion». Men etter at albumet «Automatic for the People» solgte ti millioner, kvesset media knivene og omtalte den meget kritikerroste plata «New Adventures In Hi-Fi» (1996) som en flopp, da den «bare» solgte fem millioner.
– Nesten alle synes enige i at det var en meget god plate, og derfor virker «flopp»-beskrivelsen helt absurd på meg. Mest av alt er det et symptom på hvor ille det står til med kulturen i vår del av verden. Med amerikansk media som pådriver, settes fokus mer på økonomiske spørsmål enn på innhold. Det blir noe helt galt når det en skuespiller eller musiker gjør blir helt underordnet hvor mye penger han tjener eller plater han selger, kommenterer Stipe og rister oppgitt på hodet.
Prioriterer R.E.M.
Stipe er selv involvert i filmbransjen, som produsent med eget filmselskap. Snart er han aktuell på norske kinoer med glamrockfilmen «Velvet Goldmine», og røper samtidig at han har syv andre filmprosjekter gående.
– Jeg leser mange manus. Noen gode, men de aller fleste dessverre fryktelig dårlige, smiler Stipe som presiserer at «Velvet Goldmine» er et unntak. Hans øvrige filmprosjekt har ingenting med musikk å gjøre.
– Min musikalske energi sparer jeg til R.E.M. Når jeg jobber med film er det andre sider ved meg jeg heller ønsker å bruke, sier Stipe. Også Peter Buck og Mike Mills har sideprosjekt, og selv om det for disse to handler om musikk, er de enige med Stipe i at det er R.E.M. som teller.
– Jeg skriver låter hele tiden, og i utgangspunktet er de alltid ment for R.E.M. Men når det innimellom dukker opp låter som passer bedre i andre sammenhenger, er det bare naturlig å gi dem videre, enten det er til mitt eget band Tuatara eller til andre artister, sier Buck og får støtte fra Mills.
– Også jeg skriver mange låter, men selv om vi står helt fritt til å holde på med soloprosjekt, er det alltid under forutsetning at det ikke kolliderer med R.E.M. Dessuten, hvis noen av oss lagde et soloalbum, tviler jeg sterkt på at det ville blitt like bra som en R.E.M.-plate. Så hva er da vitsen?
Avslutter Mills med et smil.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 10. november 1998)
Les også: R.E.M; Utvidet turné gir «Up»-tur? (arkivintervju fra 1999)
Les også: Ny R.E.M.-turné og plate neste år (arkivintervju fra 1997)
Les også: R.E.M. på nye eventyr (arkivintervju fra 1996)
Les også: R.E.M.: Jeopardy i Madrid (arkivintervju fra 1995)
Les også: R.E.M.; I utakt med tida? (arkivintervju fra 1991)
Les også: R.E.M.: Fire gutter uten image (arkivintervju fra 1984)
