(Intervju første gang publisert november 1998)
Vinteren hadde Anne Grete Preus tenkt å tilbringe på langt varmere trakter. Men den gang ei. I januar har Nationaltheatret urpremiere på Bergljot Hobæk Haffs «Skammen», og å lage musikken til dette stykket fristet mer enn «sommer og sol».
Tilbudet som Anne Grete ikke kunne si nei til kom fra Morten Borgersen, som skal regissere dramatiseringen av Hobæk Haffs prisbelønte roman. Premieredato er satt til 21. januar 1999, med Anne Krigsvoll i hovedrollen som Idun Hov.
– «Skammen» var en av mine store leseropplevelser i 1996, så da tilbudet kom fra Borgersen var jeg bare nødt til å gripe sjansen, sier Anne Grete Preus uten å nøle. Hun skal skrive musikken sammen med Erik Honoré, men foreløpig har paret ikke kommet lenger enn til tanke- og diskusjonsstadiet.
– Leseprøvene begynner denne uka, derfor er det først nå at vi kan jobbe skikkelig med musikken. Men gjennom våre samtaler er vi blitt enige om intensjoner og om hva slags stemninger vi søker. Selv om det meste ellers er uvisst, kan jeg vil si så pass at det kommer til å bli mer et lydunivers enn et tematisk univers, sier Preus, som også tidligere har jobbet på Nationaltheatret. I 1990 skrev hun musikken til Svein Sturla Hungnes oppsetning av Ibsens «Fruen fra havet».
10-års jubileum
Meldinga om at Anne Grete Preus og Erik Honoré skal skrive musikken til «Skammen», kommer like etter utgivelsen av albumet «Mosaikk, 16 biter».
Som tittelen antyder er «Mosaikk» en oppsummering av Anne Gretes ti år som soloartist, med 14 av bitene jevnt fordelt på hennes plater «Fullmåne» (1988), «Lav sol! Høy himmel» (1989), «Og høsten kommer tidsnok» (1991), «Millimeter» (1994) og «Vrimmel» (1996). De resterende to sangene er helt nye.
– Da plateselskapet foreslo en antologi var jeg sterkt i tvil. Et jubileum har noe halvnostalgisk over seg som jeg kan styre meg for, men etter hvert som tanken modnet ble jeg mer stemt for det. Dels fordi jeg er stolt over å ha fått jobbet sammen med så mange flotte musikere på disse platene, og dels fordi de to nye låtene gir prosjektet mer næring, kommenterer Anne Grete Preus.
Veslefrikk og Can Can
Før solotilværelsen var hun medlem av først Veslefrikk (som platedebuterte i 1978) og deretter Can Can. Når hun i dag ser tilbake på de årene er det med glede, og erkjennelsen av at det var tungt å gå solo.
– Jeg følte meg svært knyttet til de jeg spilte sammen med, og det å forlate dem var emosjonelt vanskelig og skummelt. Men samtidig ønsket jeg å realisere noe som var mer meg personlig enn det Can Can var, og jeg innså derfor nødvendigheten av å stå på egne bein, sier Anne Grete og fortsetter:
– Livet før og etter solotilværelsen har vært som to helt ulike verdener. Men det å spille i band var en viktig forutsetning for at jeg skulle kunne gå videre, for å våge å gå inn i de nye landskapene som jeg ønsket å utforske.
I villrede?
I fjor vår fylte Anne Grete Preus 40 år, og enten det har med alderen å gjøre eller ei, hevder hun at hun for tida befinner seg i en kreativ brytningsfase.
– Jeg har oppnådd svært mye av det jeg har drømt om, men føler meg nå usikker på kursen videre. Jeg er i villrede, men heldigvis opplever jeg det mer som en spennende nysgjerrighet enn som noe negativt, hevder Preus som litt ydmykt sier seg både «stolt og takknemlig» over at hennes plater har solgt så mye som de har gjort.
– Det har gitt meg et økonomisk fundament som igjen gir meg frihet som et skapende menneske. Men bortsett fra det dveler jeg svært lite ved salgstall. Når jeg skriver, bringer det meg i kontakt med noe i meg selv, og jeg må være forberedt på at det innimellom vil ha begrenset appell, med lavt platesalg som resultat. Men selv om andre kan se det som en nedtur, er det noe jeg bare må tåle. Som skapende kan jeg ikke ta hensyn til slike ting.
Personlig uttrykk
Mens solodebuten «Fullmåne» var basert på tekster av Jens Bjørneboe, har hun siden stått for både musikk og tekst på sine plater. Ikke minst som tekstforfatter har hun fått mye ros, for personlige tekster med poetisk nerve.
– Å plukke en favoritt fra mine fem plater føles nesten umulig, men hvis jeg må faller nok valget på «Og høsten kommer tidsnok», fordi det er den vanskeligste plata jeg har lagd. Den hadde låter med tekster som var veldig knyttet til det som foregikk i mitt eget liv, konstaterer Anne Grete, og innrømmer at platene hennes kan ha en terapeutisk effekt.
– Sangene tydeliggjør meg selv for meg selv. Og jeg er ikke i tvil om at livet mitt hadde vært vanskeligere dersom jeg ikke hadde kunnet uttrykke meg selv slik jeg gjør. Jeg føler meg faktisk litt uvel dersom det går noen dager uten at jeg får satt meg ned med en penn, avslutter artistjubilanten.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 9. november 1998)
