Jenny Hval har vaket i undergrunnen i mange år, men nå tyder mye på at hun er klar for det store spranget. Og virkemldlene hun bruker for å oppnå dette på sitt nye album «Blood Bitch» er mensen og kvinnelige vampyrer.
I år er det ti år siden 26-årige Hval debuterte med albumet «To Sing You Apple Trees». Et album som fascinerte med sin kompromissløse originalitet, og som ble belønnet med strålende kritikker og nominasjon til Spellemannpris. Men som aldri ble noen salgssuksess, like lite som du fant den på VG-lista.
Der, på VGs kommersielle salgsliste, har Jenny Hval heller ikke seinere gjort seg annet enn marginalt bemerket, men som konseptuell artist har hun tatt store skritt med hver utgivelse. Hele veien tro mot sitt «sære» utgangspunkt, med musikk som på plate og konsert framstår mer som et kunstnerisk prosjekt enn «bare» et musikalsk produkt.
Bruker virkemidlene bedre
Samtidig som det har vært fascinerende å følge hennes utvikling, har jeg nok innimellom opplevd Jenny Hval som vel pretensiøs arty farty. Hvor symbolikken og den teoretiske tilnærmingen ofte har forkludret det jeg har oppfattet som hennes egentlige intensjon. Pretensiøs kan Jenny Hval fortsatt være, ikke minst live, men med årene har hun lært å økonomisere bedre med virkemidlene, slik at det innenfor totalkunsten også er blitt bedre plass til pop-åren som også flyter gjennom musikken hennes.
Det gjelder ikke minst på hennes nye album «Blood Bitch», hvor blod er den røde tråden som forbinder vampyrer og mensen til et kunstnerisk uttrykk. Og hvor fortrinnsvis mørke synther skaper en stemning som framstår som både vakker og urovekkende på en og samme tid. «Blood Bitch» illustrerer at Jenny Hval er noe av det mest spennende vi har i dag.
Av Leif Gjerstad
Les også: Rockettothesky – Ung veteran (arkivintervju fra 2009)
Se også:
