(Intervju første gang publisert april 1980)
– Min solokarriere eksisterer ikke. For meg vil alltid Thin Lizzy komme først. Ordene er Phil Lynotts, og blir uttalt i anledning Thin Lizzys konsert i Oslo og hans egen nylig utgitte solo-LP «Solo in Soho».
– At jeg ga ut «Solo In SoHo skyldes helt andre årsaker enn et ønske om å gjøre solokarriere. En av de viktigste årsakene er at LPen inneholder mange personlige betraktninger, og det føltes mer naturlig å gi det ut under eget navn enn under Thin Lizzy, forteller Phil Lynott og fortsetter:
– Noe av det jeg tar opp er den selvtilfredshet som har sneket seg inn i rockmusikken. At jeg på plata trekker fram Stevie Wonder er ikke ment som personlig kritikk av ham, men han er dessverre representant for denne selvtilfredse tendens. Tross alt, Stevie Wonders seinere arbeid kan ikke sies å være særlig relevant for vår tid. Er det noe jeg lærte av new wave, må det være at det fremdeles fins mye å kjempe for!
Ellers inneholder «Solo In Soho» også et angrep på presens forunderlige evne til å finne raske og lettvinte løsninger. samt Lynotts personlige hyllest til Elvis Presley og sin egen lille datter. LP’en er roligere enn hva vi er vant med fra Thin Lizzys kanter, og ifølge Phil vil dette troligvis medføre at neste Lizzy-LP til gjengjeld blir hardere enn normalt.
Ny gitarist
På solo-albumet bruker han foruten Lizzys nåværende gitarister Scott Gorham og Snowy White, også Mark Knopfler og Gary Morre. Om Dire Straits-gitaristens medvirkning sier han:
– Ved juletider spilte vi helt uformelt sammen en kveld, og det fungerte bra. Da det gikk opp for meg at et av kuttene ville passe godt med Marks gitarspill, inviterte jeg ham til å bli med på dette sporet.
– Og Gary Moore… ?
– Hans spor ble innspilt før han fikk sparken, kommer det kjapt fra Phil. Gary Moore, som var i Oslo sammen med Lizzy i fjor, fikk sparken under den etterfølgende USA-turneen.
– Han ble «stjerne» litt for raskt. Han ble umulig å spille sammen med og lot være å møte opp på noen konserter. Vi måtte sparke ham midt under turneen og fortsette som en tremannsgruppe. Noe mer er det ikke å si om den saken. Jeg har ikke lyst å delta i en offentlig skiitentøyvask om dette, sier Phil.
Fra Pink Floyd til Thin Lizzy
Valget av gitarist endte til slutt med Snowy White, best kjent som Pink Floyds faste konsertgitarist, fikk den ledige jobben i Thin Lizzy. Han forteller:
– Jeg traff Scott Gorham (Thin Lizzys andre gitarist) i London, mens gruppa hadde spilleprøver med håpefulle Lizzy-kandidater. Dagen derpå ringte han og spurte meg om ikke jeg kunne tenke meg å prøve. Det ble til at jeg gjorde det, vi trivdes med hverandre og.. .ja, her er jeg!
– Det er stor forskjell på Pink Floyd og Thin Lizzy?
– Ja, men selv om jeg liker Pink Floyds musikk, og selv om det var moro å spille med dem, er det i Thin Lizzy jeg musikalsk hører hjemme. Jeg er en bluesgitarist som helst vil spille i små konserthaller, og dette passer utmerket sammen med Lizzys musikalske profil og politikk, uttaler Snowy og tilføyer til slutt:
– Dessuten er jeg ingen frontmann som ville passe til å lede et band. Jeg trives best med å stå litt i bakgrunnen og spille, og med Phil Lynott som gruppas frontmann er det jo akkurat det jeg får gjøre i Lizzy!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 24. april 1980)
