(intervju opprinnelig publisert i juli 1989)
Oslo: – Jeg skriver alle mine låter på baderommet, mens jeg stirrer inn i speilet. Det er noe spesielt med stemningen i et baderom, som i mitt til felle resulterer i noen rocklåter.
Sier Black Francis, vokalist/ komponist i Pixies. Det amerikanske bandet som med sin tredje LP «Doolittle» har begynt vandringen over fra kultland til allemannsland, skal vi tro enkelte rockkritikere. Den Boston-baserte gruppa blander søtladne popstrofer med nevrotisk støyende rock, en selsom blanding som i løpet av tre år har ført Pixies fra småklubber i Boston til verdensturné og Oslo-besøk nylig.
– Det mest synlige beviset på vår «suksess», er at aviser i Boston nå har begynt å skrive om oss som «byens band». Selvsagt de samme avisene som tidligere aldri gadd å skrive om oss eller komme på våre konserter i Boston, kommenterer Black Francis ironisk.
Ignorante Boston
Som leder i kvartetten har han ikke altfor høye tanker om Boston, og benekter overfor Adresseavisen bestemt at Pixies har vokst opp som en del av byens musikkmiljø.
– Hvordan skulle vi vel kunne det, når det ikke finnes noe musikkmiljø i den byen? Hele Boston er dominert av ignorante studenter som drikker seg drita fulle i helgene, mens de diskuterer «seriøse» problemer. Jeg passer ikke inn der, sier Black Francis, og forteller at han selv har en kortere, abortert studietid på Amherst University i Boston bak seg.
– Det var slik Pixies startet. Jeg mistrivdes, og da jeg fikk et tilbud om å fortsette studiene i Puerto Rico, slo jeg til øyeblikkelig. Men jeg likte meg framdeles ikke noe særlig, så etter et halvt år kuttet jeg ut hele skolen og reiste tilbake til Boston. For å starte et rock’n’roll-band.
Et udemokratisk band
Rock’n’roll-bandet ble Pixies, med Charles Michael Kitridge Thompson IV som Black Francis egentlig heter – som udiskutabel leder. Det er hans låter og ideer som har preget gruppas tre LPer «Come On Pilgrim» (1987), «Surfer Rosa» (1988) og «Doolittle» (1989). Og det er slik det skal bli i fortsettelsen også.
– Demokrati er bra i mange sammenhenger, men passer ikke i Pixies. Siden jeg startet Pixies for å sette mine ideer ut i livet, så må det også være mitt hode og hjerte som styrer gruppa. Hvis de andre i gruppa (Joey Santiago, Kim Deal og David Lovering) føler at de har egne låter som fortjener oppmerksomhet, må de finne det utenfor gruppa. For i Pixies blir det ikke!
Ingen rebell
Når Black Francis snakker, florerer spissformuleringene. Men likevel er det lite som tyder på at vi har en av rockens storkjeftede drittsekker sittende foran oss. For straks han har levert en salve mot et eller annet, modererer han sine egne uttalelser med at «det er helt OK at andre gjør det, bare ingen tvinger meg til det samme». Og som høyeste mål for sin musikk svarer han «underholdning».
– Rock er den minst aggressive og mest ufarlige uttrykksform som finnes. Det ligger ikke noe opprør eller revolusjonært behov i min musikk, alt jeg ønsker er å bevare den intense lykkefølelsen jeg kjente da jeg som tiåring «oppdaget» rocken. Jeg er fascinert av popens egenskap, på samme måte som jeg er fascinert av det ukontrollerbare kaos. Men det vil være altfor pretensiøst å si at jeg prøver å finne balansen mellom disse to ytterpunktene. Jeg bare spiller den type usofistikert musikk jeg føler for, i den enkle Velvet Underground-stilen jeg har lært.
Uviktig og ukontroversiell
Med denne programerklæringen stiller han seg selvfølgelig også uforstående til at mange av Pixies’ tekster er blitt opp fattet som kontroversielle. Samtidig som han like selvfølgelig tilbakeviser alle påstander om at hans tekster er viktige.
– En rocklåt er bygget opp etter klare matematiske regler. Jeg bruker mer tid på å perfeksjonere denne strukturen enn jeg gjør på ord. Tekstene kommer som regel ganske raskt, uten noen foregående analyse av hva slags temaer jeg skal ta opp denne gang. Og som alle andre skriver jeg om livet og døden og alt annet som befinner seg derimellom, forklarer Francis som videre hevder at han ikke ønsker å bruke rocken politisk.
– Jeg er ikke Sting, som kan sette seg ned og snakke med den brasilianske presidenten på tomannshånd – og bli hørt. Hadde jeg ønsket politisk innflytelse, ville jeg heller satset på jus enn å stå på en scene og gaule. For hvilken ansvarlig politiker tror du ville gidde å komme til en luguber rockklubb for å høre hva 24-årige Charles Michael Kitridge Thompson IV måtte mene om verdenssituasjonen? Ingen. Mitt publikum er nok bare forvirrete ungdommer og nysgjerrige journalister som ønsker å underholdes.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser juli 1989. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
