Mens U2 på 1980-tallet ble omtalt som «verdens største band», var R.E.M. «verdens beste band». I dag er R.E.M. for lengst oppløst, og 25-årsjubileumsutgaven av klassikeren «Out of Time» behørig feiret. Men nå er det bandets gitarist/komponist Peter Buck som vi skal feire. Tirsdag fyller han 60 år.
Etter at R.E.M. ga seg for fem år siden, har Peter Buck for mange muligens forsvunnet litt ut av bevisstheten. Men for alle som følger litt med er problemet heller å følge med på alle prosjektene han involverer seg i, enten de nå heter The Minus 5, The Baseball Project, Venus 3, Tuatara eller Tired Pony – bare for å nevne band/grupper Buck har gitt ut plater med og som fortsatt skal være aktive.
Les også: Steve Wynn spiller baseball på Crossroad fredag
For i tillegg har vi jo også noen konstellasjoner han spiller live med, men (enn så lenge) aldri har utgitt plate med. Og selvsagt, vi må heller ikke glemme at han etter R.E.M. har gitt ut tre soloplater, den siste («Warzone Earth») så seint som i fjor.
Nerdete musikkfan
Kanskje er alle disse prosjektene et slags tegn på at han er hyperaktiv og evig rastløs, men spørsmålet er vel heller om det ikke bare handler om en nerdete musiker med så stor kjærlighet til så mye forskjellig at han trenger alle disse kanalene for å få tilfredstilt sitt kreative behov?
I hvert fall har Buck alltid vært kjent for sin enorme appetitt på musikk, og for at han på R.E.M.-turnéer alltid sjekket ut og sikret seg lokale utgivelser fra land/steder bandet spilte. Noe han også gjorde da R.E.M. i desember 1985 (på bursdagen til Buck!) spilte i Norge for aller første gang, med The Act som oppvarmer. R.E.M. var ikke større den gangen enn at de kunne bevege seg fritt uten at noen brydde seg, og etter at jeg hadde intervjuet dem tidligere på dagen ble det naturlig at jeg hang med bandet da The Act gikk på scenen på Circus (kjeller’n på Chateau Neuf, Oslo).
Vi sto ved et gelender litt bak i lokalet, og spesielt Buck var veldig entusiastisk over det han hørte. Det endte med at han spurte meg litt om dette norske bandet, og lurte på om de hadde noen plater? På det tidspunktet hadde de kun gitt ut en singel, men bare drøye måneden etter ble debut-LPen til The Act, «September Field», sluppet. Så det vil ikke forundre meg om den ganske raskt havnet i hans platesamling hjemme i USA. Den ble jo stadig fylt opp med nye plater og telte etterhvert flere titusener titler.
Les også: R.E.M.: Fire gutter uten image (arkivintervju fra 1985)
Les også: R.E.M.; I utakt med tida? (arkivintervju fra 1991)
Eitzel og Buck i San Francisco
Samledilla og entusiasmen fikk jeg også oppleve da jeg i mai 1997 var på jobb i San Francisco. Før avreisen til USA hadde jeg forhørt meg om muligheten for intervju med Buck, siden han skulle spille en trippelkonsert med først sine to egne band Tuatura og Minus 5, og deretter med kompis Mark Eitzel (fra American Music Club). Sistnevnte for øvrig med et rykende fersk Buck-produsert album.
Fra plateselskapet fikk jeg beskjed om at det var umulig med Buck, men av litt strategiske grunner forhørte jeg meg samtidig om Mark Eitzel. Musikalsk mente jeg den gangen at han var aktuell og interessant nok til å intervjues, men ville de norske dagsavisene som ville få intervjuet (jeg jobbet den gangen i NTB) trykke dette? Det var vel heller tvilsomt. En baktanke ved det intervjuet var derfor at jeg, med litt flaks, kanskje også ville treffe på Peter Buck og på den måten omgå «umulig å intervjue»-beskjeden fra plateselskapet.
Med plater under armen
Derfor sørget jeg for at Eitzel-intervjuet fant sted i konsertlokalet, bare noen timer før konserten, rundt soundcheck-time. Og strategien lyktes. Mens jeg sitter der med Eitzel kommer Buck inn i rommet og bort til bordet, og siden vi den gangen hadde truffet hverandre nokså mange ganger det siste drøye tiåret, gjenkjente han meg. Og er bare velvilligheten selv når jeg spør om jeg også kan få noen ord med ham, når jeg er ferdig med Eitzel.
Les også: Blakk man med rike venner (Intervju med Mark Eitzel, 1997)
«Sure», svarte han vennlig. Og de få ordene jeg ba om ble til en utstrakt seanse og hyggelig prat på nærmere 45 minutter med REM-gitaristen. Men, det hører med, nesten halvparten av denne tida gikk med til ting som ikke var så interessante i den type intervju jeg hadde i tankene.
Da han kom inn i rommet, hadde han nemlig et par plastposer i hendene. Han hadde vært på handletur og kjøpt inn en del singler og LPer samlingen hans manglet. Og med stor entusiasme fortalte han meg om alt han visste om noen av platene – samt det han ikke visste om enkelte andre titler. Plater han hadde kjøpt fordi han på coveret hadde oppdaget navnet til noen han kjente til. Og hvis de medvirket på denne plata, så måtte han jo ha den, strålte 41-åringen med nesten barnslig entusiasme.
Les også: Ny R.E.M.-turné og plate neste år (arkivintervju med Peter Buck, 1997)
Om Peter Buck har samme lidenskapelige og nerdete forhold til innspilt musikk i dag som den gangen vet jeg ikke, men jubilanten burde i det minste ha nok plater til å spille på bursdagsfesten tirsdag. Hvis han da ikke står på scenen med et eller flere av sine band.
Gratulerer, Buck!
Av Leif Gjerstad
Les også: Da R.E.M. mistet trua og hjalp Leffe
