Dublin: To store og bevoktede jernporter og en eng med gressende kyr må passeres på veien til Luttrellstown Castle, en halvtimes kjøretur utenfor Dublin. I disse like idylliske som staselige omgivelsene har R.E.M. forskanset seg, klare til å slippe løs sitt «Monster» på oss.
Men vi har ingenting å frykte. De fire amerikanerne – Michael Stipe, Peter Buck, Mick Mills og Bill Berry – rusler avslappet rundt i de store salene, før de med tekoppen i hånd deler seg i to.
– Vi er her for å jobbe, smiler Mills og Stipe vennlig, mens de slår seg ned i en sofa. Barbeint krøller Stipe seg forsiktig lenger opp i sofaen, og stikker forsiktig nesa ned i tøyskoa for å undersøke om de avgir noen uønskede odører, før han plasserer dem under bordet. Vokalist Stipe og bassist Mills i «verdens beste band» er klare til å begynne på jobben de har reist til Irland for å utføre: å snakke om bandets nye album «Monster».
– Egentlig begynte plata med forgjengeren «Automatic For The People». Planen var å lage en skikkelig rølpete rockplate, men i stedet endte «Automatic» opp som en nokså dyster og melankolsk plate med et akustisk lydbilde. For å unngå en gjentakelse, låste vi denne gang inn alle akustiske instrument og skrev alle sangene på elgitarer, åpner Mick Mills samtalen med.
Rått monster
«Monster» er R.E.M.s niende album (ikke medregnet samleplater) og er som Mills antyder langt råere enn noe Athens-kvartetten har gjort på svært lenge. Den er blitt en helt annen plate enn bandets to siste CDer, «Out Of Time» og «Automatic For The People», som sammen har solgt 18 millioner ex. og dermed gjort «verdens beste» også til et av «verdens mest populære» band.
– Kommersielt ville det selvsagt vært sikrere å lage «Automatic 2», men det har noe med integritet å gjøre, kommenterer Michael Stipe.
– Med «Automatic» hadde vi utforsket de akustiske mulighetene, og vi ser ingen grunn til å gjenta oss selv. At vi i det hele tatt sitter her i dag skyldes at vi ikke har tenkt i kommersielle baner, men alltid stolt på våre egne lyster.
Minnes Cobain
«Monster» inneholder tolv låter, hvor skurrende gitarer stort sett kjemper om oppmerksomheten med de underliggende R.E.M.-melodiene. Et av kuttene, «Let Me In», er for øvrig tilegnet Kurt Cobain, Nirvanas frontfigur som tok livet av seg tidligere i år.
– Kurt var en nær venn, og det var et stort tap og sjokk å miste ham på den måten, sier Stipe lavmælt og fortsetter:
– Vi visste at han hadde store problemer, og jeg snakket med ham siste gang samme dag som han forsvant. Vi hadde planer om å samarbeide, og jeg hadde ordnet med flybilletter for å få ham vekk fra Seattle, i håp om at et annet miljø kunne hjelpe ham. Men det var dessverre for sent.
Mills og Stipe så også på Cobain som en musikalsk alliert.
– Med Nirvana var han med på å flytte grenser for hva som er tillatt innenfor rocken. Og har R.E.M. hatt noen innflytelse, håper vi det nettopp er å vise yngre musikere at det går an å avvike fra de allerede opptråkkede stier og likevel lykkes. Konformitet og grådighet preger mye av rocken, og har samtidig mye av skylda for at mange band blir uvenner og sprekker.
Engasjement
Uten å blafre med vaiende faner, har R.E.M. markert seg som et meget samfunnsengasjert band. Og etter hvert som platesalg og popularitet har økt, har de brukt både sin innflytelse og penger på å kjempe for saker de tror på.
– Ideelt sett burde alle slike initiativ komme fra politikerne, men når det ikke skjer, er det vår oppgave å ta stilling. Og selv om det føles litt galt at musikere skal ha så stor innflytelse, er det samtidig en av de største fordelene med å være kjent. At du har mulighet til å gjøre en innsats, bemerker Stipe.
Hjemme i Athens har bandet blant annet støttet et miljøprosjekt som skal redde elvene fra å dø, samtidig som Stipe har kjøpt opp noen rivningstruede bygninger og i de restaurerte lokalene skapt et slags aktivitetssenter i stedet for et stort handlesenter som «byfornyerne» ivret for.
De har også aktivt støttet demokratene, både lokalt og nasjonalt, og legger ikke skjul på at de betrakter Clinton-regjeringen som USAs store håp, og Reagan/Bush-perioden som en katastrofe.
– Reagan og Bush stjal tolv år av våre liv, og skadene de forårsaket det amerikanske samfunn vil det dessverre ta svært lang tid for å lege.
Uglamorøse stjerner
Selv om R.E.M. i dag er trygt etablert som noen av rockens største stjerner, har de likevel klart å holde en profil som uglamorøse stjerner.
– Stort sett kan vi leve nokså normalt, men det kan egentlig alle «stjerner» gjøre. Det gjelder bare å ikke sluke og akseptere den tabloidiserte stjernetilværelsen, sier Stipe og oppgir det som en av grunnene til at han ikke stilte opp til intervjuer da «Automatic» skulle lanseres.
– Jeg blir lei av å snakke om meg selv hele tiden, og man blir lett egosentrisk av slikt. At jeg nå stiller opp, er fordi vi skal ut på vår første turné på fem år. Det ville virket litt sært og selvhøytidelig om jeg skulle mure meg inn akkurat nå, sier Stipe som sammen med Mills uttrykker stor glede når de får høre at det allerede er solgt 6.000 billetter til bandets konsert i Oslo Spektrum 3. april neste år.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 23. september 1994)
