Oslo: – Da jeg vokste opp, ble indianerne framstilt som primitive folk uten framtid. De sto i veien for de fremadstormende cowboyene, men nå som cowboyene har kjørt framtidskjerra i grøfta kikker mange i indianernes retning, i håp om å komme på rett kjøl igjen. Tida er moden for en åndelig renesssanse for de amerikanske urinnvånerne, hevder Robbie Robertson.
Robbie Robertson er kanadier og halvt indianer, men som skildrer av den amerikanske mytologien har han knapt sin likemann. Som leder av legendariske The Band og seinere som soloartist har han klart å trenge gjennom den amerikanske fernissen og skape musikk hvor både en kraftig eim av jord og mystikk stiger opp fra platerillene.
Utforsker røttene
Tre år etter sitt siste soloalbum, «Storyville», er Robertson igjen plateaktuell, og denne gangen har han gått enda dypere i sin utforsking av røttene. I «Music For The Native Americans» blander han tradisjonell indiansk musikk med moderne teknologi til et stemningsmettet og fascinerende brygg.
– Musikken er basert på hendelser og tradisjoner fra forrige århundre, men presentasjonsformen står midt i vår egen samtid. Jeg har hentet åndelig inspirasjon fra mine forfedre og deretter filtrert det gjennom min egen sjel. Spørsmålet jeg stilte meg underveis var derfor hvorvidt jeg klarte å formidle det emosjonelle budskapet, i forsøket på å bruke gammel tradisjon til å bryte ny mark. Det var en vanskelig balansegang, uttaler Robbie Robertson som har mohawkblod i årene.
Den sympatiske 50-åringen møter oss på Grand Hotel i Oslo for å presentere sin nye plate, men hvor vi under samtalen blir avbrutt av lydene fra et demonstrasjonstog på Karl Johan. Nysgjerrig går han fram til vinduet, og følger interessert studentenes kamprop mot regjeringen og framfor alt Gudmund Hernes.
– Jeg kan ikke uttale meg om saken de kjemper for er rettferdig, men det er alltid like oppmuntrende å se folk som er aktive og bryr seg, smiler Robbie.
Tv-musikk
«Music For The Native Americans» er skrevet for tv-dokumentarserien «The Native Americans», som strekker seg over seks timelange programmer. I hvert av disse fokuseres det på indianerstammer i en bestemt geografisk region, hvor talsmenn for ulike stammer samtaler om sin historie og kulturelle tradisjoner.
– Dette er første gang som regien for noe slikt er i indianerhender, og derfor var det en stor ære å lage musikken til denne serien. Dette er noe jeg lenge har ønsket å gjøre. Jeg har studert kulturen gjennom nesten hele mitt liv, og har derfor den nødvendige respekten og kunnskapen som skal til for å presentere temaet på en ærlig måte, forteller Robbie Robertson og fortsetter:
– Forut for tv-serien kom boka «Native Americans», og sammen ga disse meg den nødvendige substansen til å skrive musikken. Men samtidig var det viktig at musikken skulle fungere selvstendig, uten ledsagende bilder. Målet var å skildre indianerkulturen og dele våre følelser med resten av verden, og jeg brukte meg selv som nøkkel til en dør som skjuler noe mange ikke vet så mye om.
Gryende optimisme
På «Music For The Native Americans» har Robbie Robertson foruten sine to barn Sebastian og Delphine trukket inn flere andre musikere, med Alex Acuna og søstrene Rita og Priscilla Coolidge som kanskje de best kjente. Og ikke helt uventet har alle medvirkende et gjennomgående fellestegn: indianerblod i årene.
– Vi kunne ikke lagd denne plata med folk uten indiansk bakgrunn. Forståelsen og følelsen for denne tradisjonen er noe du ikke lærer, men som du har medfødt. Noe som ligger i blodet, fastslår Robbie Robertson som ser dokumentarserien og plata som et positivt tegn i tida.
– Den politiske situasjonen for nordamerikanske indianere er fremdeles preget av undertrykkelse og sosial nød. Av ren grådighet planlegges og bygges det fortsatt fabrikker som legger beslag på og forurenser drikkevannet på gammel indiansk grunn, men samtidig er det større optimisme enn på svært lenge. Det «moderne» menneskets rovdrift på moder natur truer med å ødelegge vår klode, og det industrielle samfunnet famler i blinde etter en vei ut av uføret. I denne sammenheng er det stadig flere som retter blikket mot urbefolkningens kulturer, fordi de har en helt annen kontakt og respekt for naturen. Og selv om den økte respekten skyldes nødvendighet og ikke kjærlighet, er det langt bedre enn at vi fortsatt ignoreres slik som tidligere, sier Robbie.
I æresgalleriet
Tidligere i vinter ble Robbie Robertson og The Band innlemmet i «Rock & Roll Hall Of Fame», det amerikanske æregalleriet forbeholdt artister som gjennom minimum 25 år har satt sine klare og ærefulle spor i rockehistorien.
– Det var en stor ære og en fantastisk kveld. Ikke minst satte jeg pris på talen Eric Clapton holdt for oss, og at han seinere på kvelden til og med spilte sammen med oss, kommenterer Robbie med et smil. Men noen gjenforening med The Band er fremdeles like uaktuell for hans del.
– For meg ville en gjenforening uten Richard Manuel (som døde i 1986) være som Beatles uten John Lennon. Dessuten er fortida noe som ligger bak oss, og jeg er mer opptatt av å skue framover, fastslår Robbie som røper at han har et samarbeidsprosjekt med en annen av rockens legender, Eric Clapton, på trappene.
– Vi begynte å jobbe sammen før jeg ble opptatt med «Native Americans» og han med sin bluesplate. Vi kommer fra hvert vårt musikalske ståsted, og det syntes som en spennende ide å utforske det musikalske rommet mellom oss. Er vi fortsatt like ivrige når vi møtes neste gang, resulterer prosjektet nok i en CD. Og hvis ikke, begynner jeg med en ny soloplate, avslutter Robbie Robertson.
Av Leif Gjerstad
(Første gang publisert i NTB 18. oktober 1994)
Les også: En legende er tilbake (arkivintervju fra 1987)
Les også: En historieforteller av rang (arkivintervju fra 1991)
