(Intervju første gang publisert 1991)
Oslo: Det er kort vei fra Oslo Plaza til Oslo Spektrum. For et vanlig menneske vil det ta maks to minutter, medberegnet den tida det måtte ta å knytte skolisser og knappe igjen jakka. For den amerikanske rocksangeren David Lee Roth tok det adskillig lengre tid, da han før konserten mandag skulle møte pressen bak scenen. Vi måtte vente over halvannen time etter avtalt tid før han dukket opp.
– Beklager at jeg er litt sein, flirte David Lee Roth uanfektet før han dumpet ned i sofaen og forsikret seg om at vi hadde med opptaksutstyr. Han nekter nemlig konsekvent å snakke med noen uten tape, og i Sverige ble visstnok en journalist som hadde glemt dette, nektet intervju og kastet ut av rommet.
– Det er min måte å forsikre meg mot at jeg ikke blir feilsitert, forklarer han overentusiastisk og energisk mens han finner fram røykpakka. Fyren nærmest svever en halvmeter over sofaen med et salig glis rundt munnen som ikke er av denne verden. I hvert fall ikke den delen av verden hvor kjemiske substanser er et ukjent begrep. For her oser det sex & drugs & rock & roll lang vei, og David Lee Roth spiller gjerne hovedrollen i denne mytiske rock’n’roll-scenen.
– Jeg liker de ekstreme ytterpunktene. Musikken min er enten veldig mørk og truende eller utrolig lys og lykkelig. Det skaper en balanse som gir en spenning og variasjon som ellers mangler i mye av dagens rock. Så du kan godt tolke tittelen på min siste CD, «A Little Ain’t Enough», som en slags programerklæring fra min side, forklarer David Lee Roth som videre hevder at var han ikke rockstjerne, ville han helst vært forfatter eller yrkesmilitær.
– Jeg kunne ikke tenke meg en kjedelig ni-til-fem-tilværelse. Jeg må enten ha total frihet eller underkaste meg beinhard disiplin, og det er grunnen til at jeg trives så godt som rockartist. Rocken byr på stor frihet, men krever samtidig god disiplin.
Brudd med Van Halen
David Lee Roth kommer fra California og slo igjennom som vokalist i hardrockbandet Van Halen for drøye ti år siden. Med Eddie Van Halens teknisk sikre og stilskapende gitarspill og Roths like ville som humoristiske og selvironiske sceneshow, markerte de seg som genrens ledende band før gnisninger mellom de to hovedpersonene førte til at de i 1985 gikk hver sin vei.
Som soloartist har David Lee Roth siden gitt ut tre CDer, men den siste har fått en heller lunken mottakelse. Etter snaue to måneder er den allerede på full fart nedover de amerikanske listene, og konserten i Oslo Spektrum lokket ikke mer enn omlag 2500 tilskuere. David Lee Roth angrer likevel ikke et sekund på at han forlot Van Halen og satset på en solokarriere.
– Vi hadde mange år sammen og lærte mye om livet underveis. Men noen ganger er det nødvendig med en skilsmisse for å kunne fortsette vandringen framover, og det var grunnen til at jeg forlot Van Halen, kommenterer David Lee Roth.
Om han har søkt litt andre stier etter bruddet, hevder han likevel at motivene hans for å spille rock fremdeles er de samme som den gang han startet.
– Mitt hovedmotiv for å spille har alltid vært å ha det gøy, og forhåpentligvis spre glede til andre mennesker samtidig. Det er som en storslått feiring, og det er alltid morsommere å feste sammen med andre enn alene. Men når jeg ser hvor selvhøytidelige mange av dagens hardrockere er og hvordan de tar alle morsomme klisjeer på alvor, så er det like før latterkrampen tar meg, smiler David Lee Roth og fekter ivrig med armene mens snakketøyet går på høygir.
Villmann på veien?
Hans ville framfart på turneer har også forårsaket brev som erklærer hans besøk for uønsket og formaner foreldre å låse sine døtre inne mens han er i byen. Før konserten i Oslo dukket det opp et brev som hevdet at David Lee Roth har forsikret kjønnsorganet sitt i Lloyds, samtidig som han har tegnet en forsikring som skal beskytte ham mot alle eventuelle farskapssaker.
Når han blir vist brevet, bare ler han og utbryter spontant «bullshit». Men forteller i neste øyeblikk at en av fordelene med å kjøre buss mellom konsertene i stedet for å fly, er alle festene de kan ha i sitt mobile hjem.
– Vi er som et minisamfunn i bussen. Der kan vi være seriøse, og der kan vi ha ville fester med masse damer og andre inviterte etter konsertene, sier David Lee Roth som ikke har noe ønske om å trekke seg tilbake med det første.
– Bestefaren min ble 102, og da bestemora mi døde nylig, var hun 99 år. Jeg kan ikke si at jeg digger musikken til Frank Sinatra noe særlig, men tanken på å holde på like lenge som ham fascinerer meg, erklærer David Lee Roth med sine tindrende øyne og salige smil like intakt.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 19. mars 1991)
