Oslo: For 30 år siden forlot Steve Earle kone og barn og forsvant i en tåke av dop. Nå har sønnen Justin Townes Earle tatt hevn med albumene «Single Mothers» og «Absent Fathers».
– Det er ingen hevn. Alle hater foreldrene sine fra tid til annen, og disse platene gir plass både til det gode og dårlige. Dessuten er sangene ikke så selvbiografiske som titlene kanskje får folk til å tro. Det er mer tematiske utforskinger med utgangspunkt i egne opplevelser, korrigerer og forklarer Justin Townes Earle sitt nye plateprosjekt med.
«Single Mothers» kom i fjor høst, mens «Absent Fathers» kom nå i midten av januar.
Hører sammen
De to platene hører så nært sammen at de like gjerne kunne vært utgitt som et dobbeltalbum. Det var da også Earles opprinnelige tanke, da han i fjor gikk i studio med sine nyskrevne låter.
– Men jeg ombestemte meg underveis. Jeg følte at begge hadde en identitet som ville bli forkludret hvis de ble gitt ut sammen. Det er likevel ingen tvil om at de hører sammen, sier Earle når vi treffer ham backstage på John Dee i Oslo, timer før hans utsolgte konsert onsdag 21. januar.
Han har aldri spilt der tidligere, men er godt kjent både i huset og i Oslo. Ikke minst fordi han har vært i Norge mange ganger sammen med sin far, som et av medlemmene i The Dukes.
– Norge har tatt godt i mot oss, likevel er konserten på Rockefeller i mars 2003 den jeg husker sterkest. Mest fordi jeg på hele turnéen følte hat i lufta. Det var jo bare timer etter at vi spilte i Oslo som Bush Jr. gikk til angrep på Irak. Og det preget resten av turnéen. For selv om jeg, i likhet med resten av bandet, var mot krigen, ble jeg som amerikaner stemplet som Bush’ medskyldige. Det er første og eneste gangen jeg virkelig har følt meg truet i Europa, sier Justin Townes Earle og tilføyer:
– Bare så det er klart: jeg er stolt over å være amerikaner. Men jeg har mange ganger skammet meg over det mitt land har gjort.
Les også: Krigen dreper ikke engasjementet (Steve Earle-intervju fra 2003)
Doptrøbbel
De fleste som kjenner Steve Earle er godt kjent med hans mange år som junkie. Også Justin Townes Earle har vært nedi den samme hengemyra, og ble på et tidspunkt til og med sparket fra farens backingband på grunn av sitt misbruk.
Nå har Steve Earle feiret 20års-jubileum som nykter, mens Justin Townes Earle kan se tilbake på fem rusfrie år. Riktignok med en liten, kortvarig sprekk i 2010, samtidig som han fortsatt røyker marihuana. Men det er jo ikke dop, påpeker han. Og viser til at flere stater i USA nå har legalisert marihuana, også til så kalt «recreational use».
– Jeg er født og oppvokst i Nashville, har bodd noen år i New York og er nå midlertidig tilbake i Nashville igjen. Men kona og jeg har planer om å flytte til Colorado. Mest på grunn av naturen og luften, men at Colorado også er en av statene som har legalisert marihuana teller i positiv retning, bekrefter Earle.
Vinn eller forsvinn
«Single Mothers» og «Absent Fathers» er hans femte og sjette album etter debuten «The Good Life» i 2008. Gjennombruddet kom med treeren, «Harlem River Blues», i 2010.
– På mange måter var det en «vinn eller forsvinn»-plate. Begge mine to første hadde riktignok blitt godt mottatt av kritikerne, men det var først med Harlem jeg følte at jeg ble tatt seriøst som selvstendig artist. Før det var jeg for mange fortsatt bare «sønnen til Steve», kommenterer Justin Townes Earle. Som har mellomnavnet Townes, fra en av farens store helter, Townes van Zandt.
– Med et slikt navn og utgangspunkt, var jeg nødt å følge i fotsporene til faren min? Nei, jeg opplevde det aldri slik. Som barn hadde jeg aldri noen store drømmer eller ambisjoner om å bli musiker som voksen. Og da jeg likevel begynte å drive med musikk, hadde det ingenting med min far å gjøre. Så fraværende som han hadde vært i mitt liv, hadde jeg heller ingen respekt for ham som far. Der han likevel kan ha hatt betydning, er at hans erfaringer hadde lært meg mye om bransjen allerede før jeg kom inn i den, svarer Justin Townes Earle.
Musikk gir kontakt
Forholdet til opphavet i dag beskriver han som «avslappet, men ikke nært».
– Du kan aldri helt ta igjen det du mistet som barn. Men i dag har jeg forsonet meg med det jeg opplevde som liten, og musikken hjelper oss begge i kontakten med hverandre. Nå har vi noe felles, som gjør det lettere for far og sønn å forstå hverandre og tilbringe tid sammen, sier den 33-årige artisten.
Han hevder også å ha samme politiske grunnsyn som faren sin, om enn ikke like markant.
– Det skal jo mye gjøres å være like politisk som faren min! Jeg respekterer ham for sitt engasjement som politisk artist, men jeg har en litt annen innfallsvinkel. Til mine konserter skal også folk på høyresida kunne komme, uten å føle at de blir overhøvlet. Noe av magien i musikk ligger jo i at folk kan tolke en sang på mange ulike måter, og denne magien forsvinner lett dersom du blir overtydelig.
Leif Gjerstad
Les også: Steve Earle – vital 60-åring
