Fikk suksess, men har likevel tapt

(Intervju første gang publisert november 2002)

Manic Street Preachers ser seg tilbake på sin nye plate (Foto: SONY Music)

– At vi etter 11 år som plateband nå kommer med en greatest hits-plate, viser at vi er mer enn en døgnflue. Men det betyr ikke at vi har vunnet, for dessverre er det ingen tvil om at Manic Street Preachers har tapt, påstår Manic Street Preachers-bassisten Nicky Wire.

Nylig spilte det walisiske bandet i Oslo, og med i bagasjen hadde James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore CDen «Forever Delayed», en greatest hits-samling med 18 av bandets mest kjente og kjære – samt to helt nye – låter. 

«Forever Delayed» kommer 11 år etter at Manic Street Preachers satte den britiske rocken på hodet med debuten «Generation Terrorists», 6 år etter bandmedlem Richey James mystiske forsvinningsnummer – med aller største sannsynlighet selvmord – og 4 år etter at bandet definitivt ble omfavnet av massene med megahiten «If You Tolerate This, Your Children Will Be Next» fra det multimillionselgende albumet «This Is My Truth, Tell Me Yours».

– Dersom «greatest hits»-plata skal brukes til en oppsummering av vår karriere, vil jeg si at vi har tapt. Da vi startet hadde vi et håp om å kunne bety noe, om å endre rocken til det bedre. Men selv om bandet er blitt bedre, har samfunnsutviklingen gått motsatt vei. Vi har tapt kampen om ordet, og både media og kulturlivet er blitt mer overflatisk. Frykten for å miste markedsandeler har resultert i en frykt for å by på noe som krever mer enn det absolutte minimum, hevder Nicky Wire.

Savner Røyksopp

Førsteopplaget av «Forever Delayed» kommer med en bonus-CD, med remixer av Manic Street Preachers-låter. Som til tross for bidrag fra Chemical Brothers, Stereolab, Massive Attack, Avalanches og andre mangler noe essensielt, sett med sjåvinistnorske øyne.

– Røyksopp! Jeg elsker dem, og vi ville ha dem med på remixplata. Dessverre svarte de nei, men vi får bare akseptere at de ikke hadde tid – eller eventuelt lyst – til å stille opp. Vi kan jo ikke kreve at alle skal danse etter vår pipe, konstaterer Nicky mildt.

Manic Street Preachers har hele veien vært kjent for sitt marxist/sosialstiske grunnsyn, og det var derfor ingen tilfeldighet da de i fjor som første vestlige band spilte i Havanna med Fidel Castro blant publikum. Og som samtalepartner før og etter konserten.

– En stor opplevelse, konstaterer Nicky som ellers vedgår at det ikke er lett å være «en politisk rocker».

– Avstanden mellom det engasjerte og belærende er kort, og det er lett å snuble i en komprimert sangtekst. Dessuten har mange en så innbarket skepsis mot politisk rock, at begrepet ofte brukes som et skjellsord. Men vi kan ikke benekte vår politiske interesse, og syns derfor det tross alt er mye bedre å prøve og feile, i stedet for ikke å prøve i det hele tatt.

Mistet dyden

Selv om Manic Street Preachers har hatt mange oppturer, har de også opplevd nedturer. Med tapet av Richey som den desidert største. 

– Det var fryktelig tøft, og mer enn en gang lurte jeg på vitsen å fortsette. Da Richey forsvant mistet vi også noe av uskylden. Vi ble langt mindre destruktive, og inntok som band i større grad rollen som kommentatorer, hevder Nick som samtidig avslører at det kan komme et nytt Manics-album relativt snart.

– Vi har lyst til å lage en naken «Nebraska»-plate, og vi har materiale nok til et slikt prosjekt, dersom vi bestemmer oss for det. En av låtene heter for øvrig «Grey Oslo», hvor ”grå” vel å merke brukes i en positiv og ikke negativ forstand, presiserer Nick. Og bruker avslutningsvis anledningen til å snakke varmt om Norge og Skandinavia. 

-Sammen med kona og vår 3 måneder gamle datter Clara, bor jeg fortsatt i min hjemby i Wales. London har aldri fristet, og skulle jeg flytte ville det nok helst blitt til Stockholm eller et annet sted i Skandinavia. Folk her er vennlige, og samfunnet er mer menneskelig enn mange andre steder. Med både velferd og trygghet, to elementer som betyr mye når man skal gi barn og ungdom et godt grunnlag for et rikt liv. 

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 6. november 2002)

Les også: Fra terrorister til sjelesørgere (intervju fra 1993)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *